Lindkvist-stykke på to festivaler
Lindkvist-stykke på to festivaler: - Spennende å bli satt opp så ulikt Ellisiv Lindkvist legger snart et hektisk år bak seg. Hun er en av de unge markante forfatterne i landet, med bokutgivelse og deltakelse både på Dramatikkfestivalen og Propellen. - Det har vært utrolig spennende og artig å se to så ulike versjoner av samme stykke,s ier Lindkvist. (Foto: Mette Hofsødegård)
Lindkvist-stykke på to festivaler:
- Spennende å bli satt opp så ulikt
Ellisiv Lindkvist legger snart et hektisk år bak seg. Hun er en av de unge markante forfatterne i landet, med både bokutgivelse og festivaldeltakelse. Debutboken Alt jeg skriver er sant er utsolgt, og nytt opplag trykkes i disse dager. Så har hun deltatt både på Dramatikkfestivalen i Oslo og på Propellen monologfestival i Trondheim med det samme stykket. Det er en aldri så liten ære for en samtidsdramatiker å få sin tekst satt opp med to forskjellige regissører så raskt.
Av Mette Hofsødegård
- Det var ganske forskjellige oppsetninger? spør vi, som har fått med oss begge versjoner og lurer på om dramatikeren har samme opplevelse.
- Veldig forskjellige! slår Lindkvist fast. Det har vært utrolig spennende og artig å se to versjoner av samme stykke.
Ulikheten inspirerer
Under Dramatikkfestivalen hadde Morten Borgersen regi på stykket som gikk under navnet Jeg er ikke slik. En ganske annen versjon ble satt opp i Verdalen av Jean-Marie Lejude under navnet Du tror det er slik, men egentlig er det slik. Oppsetningen i Oslo gikk i retning farse, med noen av landets fremste og mest erfarne skuespillere på scenen. Det var høyt tempo, kostymeskift, bruk av rekvisitter, og en god del ironisering. I Verdalen under Propellen ble stykket satt opp med tre siste års skuespillere på Høgskolen i Nord-Trøndelag. Her var det mye mer vekt på alvoret i teksten, og uttrykket var mer minimalistisk. Prøvetiden var kort, bare to uker, og Lindkvist konstaterer at regissør Lejude må være dyktig.
Det er blitt sagt av kritikere etter Dramatikkfestivalen at oppsetningen der gitt imot teksten. Lindkvist konstaterer at teksten ble renere i oppsetningen i Trøndelag.
Hun har også hørt av flere som har sett begge forestillingene at de synes Verdalsoppsetningen er best.
- Jeg vil ikke si det selv. Jeg er veldig fornøyd med begge forestillingene, sier Lindkvist.
- I Oslo diskuterte jeg noe mer med Borgersen på forhånd, var tilstede på noen prøver, og visste mer hva jeg fikk.
For henne har det vært en lærerik erfaring at teksten er blitt til to så forskjellige oppsetninger.
– Det har inspirert meg til å skrive mer dramatikk.
Samarbeidet må prøves ut
Siden Lindkvist har deltatt på begge festivalene, ber vi henne også si noe om hvordan hun opplevde de to festivalene som sådan:
- De er veldig forskjellige. Dramatikkfestivalen har ønsket å jobbe seg opp på et mer profesjonelt nivå, og jeg opplever at de klarer å nå den ambisjonen. Men jeg ønsker meg en mer intens festival, mer samlet. For eksempel kunne det vært fint med en festivalkafé. At publikum må vente lenge på samtalen med dramatikeren etter forestilling er ikke akseptabelt, det er nesten en fornærmelse mot publikum, hevder Lindkvist.
Samtidig stusser hun på at mange har vært så kritiske mot samarbeidet mellom Dramatikkfestivalen og Samtidsfestivalen i etterkant. Hun mener at man ikke kan kritisere et slikt tiltak etter bare første gang. Det er et samarbeid som må prøves ordentlig ut.
Festivalstemning
I Trondheim opplevde Lindkvist en sterkere festivalstemning.
– Jeg må si at jeg er imponert over hva de har fått til, særlig med tanke på at de disponerer små midler. Jeg tror det skyldes at de har enkelte ildsjeler som er svært aktive, som blant annet Tale Næss. Det var mer eksperimentelt, mer vågalt, i Trondheim. Jeg ser fram til å kunne samarbeide mer med Propellen, sier Ellisiv Lindkvist.