Marte Germaine Christensen

Født 1983, bor på Majorstua i Oslo.

Hva holder du på med nå?

Jeg har en veldig spennende vår i møte med to prosjekter i loopen.En dramaserie om livet til den norske jazzsangerinnen Radka Toneff, et prosjekt som har kommet ganske langt, og som avventer endelig produksjonsbeslutning denne våren.
Det andre prosjektet er også en dramaserie som er et veldig personlig prosjekt, og som skal pitches for kanal denne våren.

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

Jeg foretrekker å jobbe hjemmefra, og begynner arbeidsdagen ved et stort spisebord i tre, med nytraktet kaffe og rak rygg. På veggen henger et svært maleri av Sebastian Helling på 2,25 x 1,85 m, som nærmest er sin egen identitet i rommet, og som alltid får opp energien min.

Jeg ender riktignok arbeidsdagen sammenkrøllet i sofaen i fosterstilling med høye skuldre og macen i fanget. Skriveprosessen kan bli intens for meg. Jeg kjenner det i hele kroppen når jeg skriver, og jeg må ofte opp på beina og trampe litt rundt i rommet og gestalte med armer og bein for å få tilgang på hva karakterene egentlig vil, hvilke strategier de bruker, og få en fysisk opplevelse av rommet de befinner seg i. Jeg bruker nok mye av de samme verktøyene jeg har som skuespiller når jeg skriver. Når jeg står bom fast, så må jeg ut i skogen, og hvis jeg har en deadline og virkelig må konse, så stikker jeg på Nasjonalbiblioteket. Jeg elsker biblioteker og kan få en ro og et fokus der som jeg ikke finner noe annet sted.

Din største kunstopplevelse?

En stor kunstopplevelse for meg må oppleves som uforutsigbar, og nesten ha et element av fare over seg. Noe må stå på spill mellom meg og verket. Jeg har hatt flere slike opplevelser, men jeg kan jo trekke frem Vegard Vinge og Ida Müller sin "Vildanden, del 2, director´s cut" i 2010 på Black Box. En 12 timers lang dekonstruert oppsetning av Ibsens Vildanden. Jeg ble transportert til en annen verden der sanser og konsentrasjon ble utfordret. Det var utmattende, men aldri kjedelig, og jeg satt på kanten av setet hele tiden. Det var en forestilling som skapte en transcendens av tid, sted og rom, ispedd vulgaritet, tull og tidvis masse billige triks. Men det funket! Jeg husker når vi ruslet hjem sånn kl. 05 på morgenen så opplevdes verden rundt meg som helt ny og annerledes.

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Jeg skulle gjerne hatt et norsk ord for «Douchebag». Drittsekk blir liksom for sterkt, mens sleiping blir for vagt igjen.

Hvilket medlem går pinnen til?

Anna Gutto.