Umoralen er vårt eneste håp

Kristian: Skriv bedre.

ChatGPT: Her er en strammere og mer litterær versjon av teksten din, med samme idé – bare skarpere formulert:

Vil kunstig intelligens utradere manusforfattere?
Er det i det hele tatt et spørsmål som bør begynne med om – eller snarere med når?

Eller finnes det fortsatt et håp, tynt som en tråd, hengende igjen i spennet mellom maskin og menneske?

Kanskje ligger dette håpet nettopp der algoritmen kommer til kort:
i våre feil, vår uforutsigbarhet, vår tilbøyelighet til det irrasjonelle – og det umoralske.

For hva er en historie, om ikke et menneske som gjør noe det ikke burde, av grunner det ikke fullt ut forstår?

Si ifra om du vil ha den mer poetisk, mer akademisk – eller enda mer brutal og direkte.

Kristian: Nei takk, det er bra.

ChatGPT: Skjønner – fint å høre. Si ifra hvis du vil spisse det enda mer senere 👍

Et veiskille

Jeg står ved et veiskille. Eller flere veiskiller. Ett handler det åpenbare paradigmeskiftet kunstig intelligens kan representere for oss manusforfattere. Et annet veiskille handler om min egen bruk av KI. For skal jeg gå cold turkey? Slutte å bruke det helt? Det som uansett er helt sikkert er at jeg aktivt nå må ta stilling til hvordan jeg skal bruke det.

For akkurat nå sitter jeg litt på gjerdet. KI er som en ny kompis som gav meg et helt fantastisk førsteinntrykk, og som også fortsatte å være veldig kul de neste møtene. Nå er jeg usikker på hvor kul denne nye vennen er. Hvorvidt den er en "one trick pony" og en klisjémaskin er en bekymring. Men det er også mange andre aspekter som bekymrer meg.

En annen bekymring er den foreløpig komplett uoversiktlige og garantert shady situasjonen knyttet til opphavsrett. Noe annet, som er en irritasjon like mye som en bekymring, er KIs farlige, forføreriske kvaliteter. Å bruke ChatGPT minner meg om den gangen jeg fikk kultursjokk på fest i Los Angeles. Følelsen av å kunne presentere hvilken som helst idé, bare for å bli møtt av en overstrømmende positivitet og entusiasme. Jeg har også venner og kolleger som er hodestups forelsket i KI, til det nivået der de omtrent bokstavelig talt ikke snakker om annet. Og: KI som verktøy til å skrive bryllupssanger og taler, greit nok... men som sekulær sørlending, ble jeg oppriktig trist da jeg hørte at prester nå bruker KI for å skrive prekener. Kan ikke i alle fall en preken komme fra hjertet?

En av mine største bekymringer dreier seg om KI som arbeidskamerat. Jeg kan gladelig innrømme at feilen har rot i hvordan jeg bruker verktøyet, men resultatet blir at KI for meg seiler under falskt flagg. Den blir en tidstyv som "gir seg ut for å være det motsatte". Jeg får tilgang på enorme mengder research og forslag på sekunder, og tid som kunne bli brukt på skriving blir brukt til kategorisering.

Gode grunner til å være redd?

Okey... Denne gangen ber jeg ikke ChatGPT om å forbedre min problemstilling, men svare på den.

Kristian: Vil kunstig intelligens utradere manusforfattere? Er dette til og med et dumt spørsmål som burde innledes med ordet når? Eller finnes håp i hengende snøre? Og kanskje er dette håpet bygget på fundament av våre feil som mennesker, vår uforutsigbarhet og umoral?

ChatGPT: Kort svar: Nei – kunstig intelligens kommer ikke til å “utradere” manusforfattere. Men den vil forandre hva det betyr å være manusforfatter ganske dramatisk.

La oss ta det uten floskler.

AI kan allerede:

• generere dialog, plott og karakterer
• etterligne sjangre og eksisterende forfatterstemmer
• produsere utkast ekstremt raskt

Det betyr at mye av det mekaniske arbeidet i skriving (førsteutkast, struktur, idémyldring) blir billigere og raskere.

Og ja – det vil kutte behovet for enkelte typer jobber:

• “content writers”
• generiske TV-episoder

-

Så frykten er ikke dum. Den er realistisk.

-

Du er inne på noe viktig:

Håpet ligger i vår uforutsigbarhet og umoral

Ikke bare håp – det er selve drivstoffet i historiefortelling.

Store historier oppstår fordi mennesker:

• handler irrasjonelt
• gjør moralske kompromisser
• misforstår hverandre
• ødelegger ting de elsker

AI kan beskrive dette.

Men mennesker gjenkjenner det fordi de har kjent det i kroppen.

Umoral, hva er så det?

Takk, Chat. Men jeg kan ennå ikke si at jeg er veldig betrygget. Men du sier jeg er "inne på noe" her: "Håpet ligger i vår uforutsigbarhet og umoral"... Men hva er så umoral? Ja... Er det egentlig noe vits i å tenke selv lenger?

ChatGPT: “Umoral” er egentlig et ganske ladet ord. I sin enkleste form betyr det:

Å handle i strid med det som oppfattes som rett og galt innenfor et gitt moralsk rammeverk.

-

Det finnes ikke én universell moral som alle er enige om. Det som er “umoralsk” kan variere med:

• kultur
• tid
• situasjon
• maktforhold

Noe som var akseptabelt for 100 år siden, kan i dag oppleves som dypt umoralsk – og omvendt.

-

Takk igjen, Chat.

I essayet Elskbare drittsekker (https://www.dramatiker.no/aktu...) skriver jeg blant annet om manusforfatter Vince Gilligan og hans filosofi og ønske om at karakterene hans overrasker ham. I dette tilfelle Breaking Bads Walter White. Gilligan har snakket om "å gi rom for at karakterene kan overraske til og med ham selv, skaperen - og nettopp evnen til å overraske innehar Walter White til gangs. Handlingene hans synes også i høy grad å overraske ham selv. Han må hele tiden tilpasse seg situasjonen, den nye situasjonen, noe som konstant aktiviserer ham og gjør ham vanskelig å ikke følge med på."

Å snakke om en character flaw når det gjelder Walter White er noe av en underdrivelse. Karakteren er et fruktfat bestående av character flaws. Men noe skal han ha. Han handler. Ofte impulsivt, som følge av frykt og panikk, nærmest instinktivt. Og vi som seere sitter klistret til skjermen når han karakteren aktiviseres på høyoktan inn i alt "opprydningsarbeidet". I mange tilfeller har ikke Walter tid til engang å begynne en tankerekke som handler om moral rundt det han gjør. Håpet mitt i forhold til hvorfor menneskelige manusforfattere vil overleve KI ligger nettopp i dette.

"Akk, den moralske KI-kval"

Da jeg forsøkte å skrive en bok med et annet KI-program. Jeg presenterte følgende historie:

Vi møter en briljant forsker. Hun forsker på minner. Ikke bare har hun klart å "slette" menneskers minner med ulike metoder. Hun har klart å plante falske minner. En dag kontaktes hun av et big bad coorporation, som er skyld i en forferdelig arbeidsulykke, der arbeidere har dødd i fleng. Direktørene i selskapet vet at de med rette vil måtte ut med enorme erstatningsbeløp. Men hva om de kan presentere et nøkkelvitne, eller flere, som ikke lyver under ed om hva som skjedde, men tror på det helt og fullt - Fordi minnene deres er blitt tuklet med, selvfølgelig da av en presset hovedperson, vår forsker.

KI skriver ut bokteksten, og den ser slettes ikke verst ut, ser man bort fra den hyppige "Det var en mørk og stormfull natt" - stilen. Men det var noe annet jeg la merke til i teksten, og det var den kontante moralske angsten. På omtrent hver side tenker vår hovedperson på hvorvidt minnemanipuleringen på oppdrag fra the big bad cooporation er riktig eller ikke. Da tenker jeg: Selvfølgelig er det ikke riktig! Det er forferdelig! Men det er jo det som gjør historien spennende! Fortsett med det, så kan den gode moral alltids komme senere, hvis noensinne. Og er det noe som er dritkjedelig, så er det å lese om dine non-stop moralske kvaler.

Så vil både KI og mange mennesker si: Men KI kan da "lære seg denne umoralen du er ute etter, Landmark. Den har allerede lært seg det."

Helt sikkert. Det jeg er ute etter kan helt sikkert etterapes. Men å etterape det ufattelige komplekse, totale bildet av menneskelig imperfeksjon. Det tror jeg heldigvis er langt verre. Og her ligger altså mitt om enn beskjedne håp.

Den Japanske filosofien Wabi Sabi vokser ut fra tre enkle ideer: "Things are flawed, things change, and things are never fully finished". Alt begynner og slutter med det imperfekte. Sprekken i keramikkbollen skal ikke kamufleres. Tvertimot. "Feilen" fremelskes som er en viktig del av objektets karakter. John Legend synger om "perfect imperfections". Jeg vil som manusforfatter fremover omfavne det uperfekte så mye jeg bare kan.

Men vent litt... det var noe jeg glemte å spørre ChatGPT om:

Kristian: Hva bør en god påskeferie inneholde?

ChatGPT: En god påskeferie trenger egentlig ikke så mye – men den bør inneholde de riktige tingene, i riktig tempo.

Et tydelig brudd med hverdagen.

Det viktigste er ikke hva du gjør, men at det føles annerledes.

Kristian: Eh... Okey..? Går det greit at jeg begynner med en øl i solveggen og tar det derfra?

God påske!