Emmy + Eriksen + Fellesskap

Gjermund har hatt rollen som nestleder i Dramatikerforbundet i halvannen uke, og med det har han nå ansvaret for manusforfatteres vilkår i det audiovisuelle feltet i Norge. De som kjenner Gjermund fra før, eller følger han i sosiale medier, vet at han er en mann som gjerne snakker og skriver ‘i caps-lock’ – enten det er ris eller ros han har på hjertet.

Ut av heisen i 6. etasje kommer vår nye mann – med sekk og lue på, han har et head-set rundt halsen, og tre sett briller hengende nedover brystkassa, alle festet i halslinningen på genseren sin. Under den ene armen bærer han en analog sparkesykkel. Før han parkerer sparkesykkelen, fisker han opp to gigantiske påskeegg fra sekken og åpner et stort antall godteposer fra den siste svenskehandelen som han fyller påskeeggene med.

– Kontrakt først! Alle må ha kontrakt, sier Gjermund i det han setter seg ned for å bli intervjuet. Du må prøve og finne ut om du blir svindla, sier han.

–Svindla?

– Ja, og det kan skje tidlig i prosessen, at du faktisk ikke får skrive ut ditt eget manus etter å ha lansert idéen din for en produsent. De fleste av oss serieforfattere har vært i produksjoner på anbud. Noe som betyr at vi lett kan byttes ut. Det har enormt mye å si hvilke produsenter du jobber for. På den ene siden har du de dyktige produsentene, mens på den andre siden finner du dem som skaper et helvete for oss manusforfattere! Gjermund forklarer årsaken til at dette får lov til å skje med at serieskaperne og -forfatterne ikke brukte oppgangstiden til å sikre rettighetene sine. I leserinnlegget «Seriemorderne» som ble publisert i Aftenposten i fjor høst, forklarer han nærmere:

«Den Norske Serien er blitt forsøkt strupt over år. Etter en valgkamp kjemisk fri for kulturpolitikk, må vi få frem at både jobber, karrierer og fantastisk mye penger står på spill. For i kulissene ligger et åsted. Den Norske Serien er hardt skadet. Rundt henne ser vi blodspor, knuste glass, isønderrevne dokumenter og en gjeng mistenkte som peker febrilsk på hverandre. Spørsmålet er ikke om et mordforsøk har skjedd, men hvor mange disse seriemorderne er».

Gjermund peker på fire hovedmistenkte; Norsk filminstitutt, produksjonsselskapene, lobbyistene og serieskaperne selv.

Men det er håp. – Jeg har ikke møtt en eneste kunnskapsmett manusforfatter, sier han. Det gjelder bare å forstå prosessene fra idé til ferdig produksjon, og få så gode rammebetingelser som mulig - som er en nøkkel til suksess. Til sammenligning legger han til: Det er lurt å ikke bygge en jernbane med nye skinner hver gang man skal kjøre et tog.

Gjermund ber meg om å få med at noen produsenter er forbilledlige. Dem må vi dyrke – det er disse produsentene som gjør at serieskapere og -forfattere får gjort det bra. WGA (Writers Guild of America) er mitt forbilde, sier han. USA har institusjonalisert forfatterens rolle og har et spenn i nivåer og roller i hvordan manusforfatteren sikres rettighetene sine, som står i forhold til kvalitetene manusforfatteren innehar. Det dreier seg om å dyrke fram det du kan, at du jogger før du løper, at alle som skriver har det bra. WGA har aldri laget en elite-klubb, de sikrer bare at alt er på stell for alle, og de deler gladelig info på tvers når det gjelder bransjestandardene.

Vi må nesten bli værende i USA litt til, for Gjermund er ekspert på amerikansk politikk, og i to år drev han og Shaun Henrik Matheson en av Norges mest populære podkaster; Trump mot Verden, som handlet om forholdet mellom amerikansk politikk, kommunikasjon og TV-drama. Podkasten forklarte det som skjedde i USA med de samme metodene og virkemidlene som brukes i TV-serier og filmer – altså de samme virkemidlene president Donald Trump selv bruker. Høsten 2021 startet Gjermund og Shaun podkasten Popkorn og Politikk, som er en oppfølger til Trump mot Verden. I tillegg til amerikansk politikk handlet det også om politikk i andre land. Nå driver Gjermund podkasten Optimisten, pessimisten og realisten sammen med Kåre Aas – og ja, det handler fremdeles om amerikansk og internasjonal politikk – denne gangen innenfra, utenfor og ovenfra.

Tilbake i 'Sosial sone' i kontorfellesskapet ber Gjermund meg nevne at som nestleder i Dramatikerforbundet skal han alltid være ringbar, han utbryter:

– Jeg blir rasende når manusforfattere behandles dårlig! Og det har jeg vært siden 2012. Selv har jeg hatt det utrolig bra, sier han og spør: Hvorfor har mange serieforfattere det dårligere enn meg? Han legger raskt til at et av målene hans må være at serie- og manusforfatterne får bedre tider igjen. Det skal og må være mulig å bli manusforfatter eller serieskaper uten å være gift med en som har direktørlønn, det må være mulig å kunne forsørge barn samtidig som man jobber som manusforfatter.

Gjermund forteller at han ble spurt av valgkomitéen om å stille til valg som nestleder i Dramatikerforbundet fordi han tydelig har sagt ifra oppover og utover hver gang manusforfattere har blitt behandlet dårlig.

– Jeg har forsøkt å synliggjøre det jeg mener har vært en urimelig behandling av enkelte. Jeg ønsker å skape et fellesskap hvor vi kan løfte hverandre, noe jeg kommer til å bruke tid på. Noen kamper kommer sikkert til å bli synlige. Målet mitt er også å gjøre det bedre for dem som starter som serie- og filmforfattere nå. Det er viktig at det finnes arenaer for dem som ønsker å velge et liv som manusforfatter før de går inn i bransjen. Derfor startet jeg julebordsklubben Serieskaperne, og jeg tok initiativ til å starte Seriedagene som har vært et godt sted for å dele erfaringer, ikke et fora for skryt. Det er nettopp i det vi ikke har fått til at det ligger mye god læring, mener Gjermund.

– Pandemien gjorde at forholdene våre ble vanskelige. Det må fikses! I filmfeltet er det litt mer ullent for meg, men jeg skal få mer kunnskap om hvilke kamper som skal tas. Vi har jo Trier og Vogt-saken for eksempel, hvor Oslo Pictures krever at etterhåndsstøtten tilfaller produksjonsselskapet istedenfor forfatterne. Noe jeg mener er «et-full-cowboy-med-hostesaft-problem» (i.e. bryter grovt med etiske normer og regler – red. anm.).

Gjermund var raskt ute på sosiale medier med å gratulere Joachim Trier og Eskil Vogt med Oscar-prisen for beste internasjonale film som gikk til deres Affeksjonsverdi. At norske serier – og norske filmer får internasjonale priser, er en stor anerkjennelse for alle i feltet og setter også fokus på andre norske fortellinger, sier han og legger til:

– Uavhengig av yrker, skriver de aller flinkeste av oss - i en eller annen form. Blårussen bruker jo også dramatikk for å presentere strategiene sine, og mennesker forstår fortellinger bedre enn vitenskapelige teorier. Gjermund avslutter denne tankerekken med å si at historier og fortellinger er de viktigste og sterkeste identitetsskaperne i verden. Det er nettopp fortellingene som binder oss sammen, som skaper kultur og tilhørighet.

Jeg er i ferd med å skru av mac-en min, og takke Gjermund for en fin prat da han igjen åpner sekken sin, han løfter ut noen svarte bokser. – Det her er alt som trengs for å produsere en podkast, sier han og gir meg et lynkurs i hvordan Roede-utstyret og en programvare jeg ikke husker navnet på i farten, funker. Det kan jo hende at vi rydder plass til en podkast på dramatiker.no en gang i fremtiden også?