Elskbare drittsekker

"Ikke lag film om drittsekker" ...

... ble jeg en gang rådet til av en toneangivende norsk filmprodusent. Utsagnet var en tilbakemelding på et manusutkast, der hovedpersonen utvilsomt var innehaver av en hel granskog av usympatiske trekk. Personlig var jeg fan av driven til karakteren, og jeg så store muligheter for å kunne få publikum engasjert i hans reise. I ettertid vil jeg gi produsenten rett i at de usympatiske, dels motbydelige, personlighetstrekkene nok var litt vel dominerende, og derfor gjorde jeg også kraftige grep med karakteren i neste utkast. Men jeg hang meg likevel opp i dette med å "ikke lage film om drittsekker". Var jeg nå helt enig i akkurat det?

Her snakker vi selvsagt om protagonister og ikke om antagonister. Når det gjelder antagonistene våre, kan vi kanskje gjøre lurt i å lytte til Alfred Hitchcock og hans uttalelse "The greater the villain, the greater the film". Altså, lag dem til så store drittsekker som overhodet mulig, utspekulert onde, og aller helst med evnen til å elegant og troverdig presentere seg for verden som det totalt motsatte. Men hva så med våre protagonister?

Make me care

Manusforfatteren og regissøren Andrew Stanton (Finding Nemo, Wall-E) innleder sin glimrende Ted-talk med tre ord - et ønske han mener alle som skal oppleve en historie deler: "Make me care". Protagonisten er en helt sentral "knagg" i de fleste fortellinger, så en viktig del av det å bry seg om det som fortelles vil gå gjennom protagonisten og dennes reise.

Innledningsvis bør jeg også gå inn på hva som legges i begrepet "protagonist", for dette blandes ofte sammen med andre kjente begreper som "helt" og "hovedperson". Den kjente manusforfatteren og manusteoretikeren John August skriver om denne begrepssammenblandingen. Helt kort sagt, mener August begrepet "helt" kan beskrives som en karakter vi ønsker skal "vinne", mens "hovedperson" gjerne kan beskrive karakteren med mest "skjermtid", den karakteren "historien handler mest om" - Og/eller for eksempel karakteren som har samme navn som tittelen på verket. Som "Shrek". "Protagonist", derimot, er karakteren som gjennomgår den største forandringen i fortellingen, gjerne i form av en reise fra et want til et need. Altså at karakteren går fra noe den vil, til noe den (og gjerne tidlig ikke er klar over) - trenger.

Joel og Ethan Coen har imponerende is i magen når det gjelder å etablere sine protagonister. De har det ikke travelt. Det tar lang tid før den ikoniske politikvinnen Marge Gunderson presenteres i "Fargo". I "No country for old men" følger vi den svært interessante Llewelyn Moss i Josh Brolins skikkelse i store mengder av filmen, men han er ikke filmens protagonist. Han er en kløktig presentert fake protagonist, og jeg husker fortsatt sjokket over å som publikummer ikke få være med på hans død. Filmens protagonist er Sheriff Ed Tom Bell, spilt av Tommy Lee Jones. Riktignok har Bell filmens innledende voiceover, men etter det tar det lang tid før vi ser ansiktet hans og karakteren tar del i handlingen. Min kjære og kloke mor, kanskje en enda større Coen-fan enn meg, kommenterte dette presist da hun fortalte om opplevelsen av å forstå at filmen handlet om sheriffens pensjonering.

Å snakke om pensjonering av en karakter høres kanskje ikke ut som en sexy elevator pitch, men det som ligger bak er både trist, foruroligende og poetisk. Ed Tom Bell (nydelig navn!) skjønner at han er "gått ut på dato". En ny form for ondskap har entret hans verden, som han ikke har verktøy til å kjempe mot. Og det finnes ingen mentorer lenger. Til det er han selv blitt for gammel. "Fedrene" er enten døde eller på skygger av seg selv på strak vei mot en knusktørr ørkengrav. Tenker vi want og need her, snakker vi om en mann som nærmest av instinkt ønsker å løse saken, bekjempe ondskapen med nebb og klør - men som etter hvert motvillig må erkjenne at det han egentlig trenger er å legge inn årene. Kanskje som en siste mulighet til å slippe unna med livet i behold.

Alt dette tatt i betraktning; Ofte er helt, hovedperson og protagonist en og samme karakter. Og med det returnerer jeg til det innledende spørsmålet: Kan vi lage film om drittsekker?

Den vi "heier" på

Noe av det mest velmenende, og samtidig nedlatende, jeg hører i eget liv er at noen «heier» på meg. Og la meg få understreke at jeg tror oppriktig dette er velmenende, og at den nedlatende delen kanskje mest av alt handler om min opplevelse, og dessverre et tidvis nokså usjarmerende stort ego. Men uansett om ordet "heie" av og til gir meg personlig brekningsfornemmelser, er det i mange tilfeller slettes ikke et dumt utgangspunkt at vi som publikummere heier på protagonisten. "To root for the character". Spørsmålet er hvorfor vi heier. Hvis jeg stiller meg selv dette spørsmålet, så er svaret at det ikke alltid dreier seg om å like karakteren.

Denne problemstillingen er for meg aktualisert gjennom den flotte "R.I.P. Henry", skapt av John Kåre Raake, Linn- Jeanethe Kyed og Arild Fröhlich. I serien følger vi legen Henry Johnsen, fabelaktig gestaltet av Mads Ousdal. Dr. Johnsen presenteres tidlig som en drittsekk, og jeg var medrevet fra første stund, hensatt til en herlig tilstand av skrekkblandet fryd i forventning om hva fyren skal si eller gjøre rundt neste sving.

Snart kommer en scene der Henry tar noen piller som er skrevet ut til et kvinnenavn. Det er en subtil måte til å få oss til å forstå at vi ser på en enkemann. Elementet med den avdøde kona er også på mange måter sentralt i serien. Spørsmålet jeg likevel satt igjen med er om jeg trengte denne sympatien for å kunne forbli engasjert i karakteren, denne "forklaringen" på den asosiale - i mine øyne meget engasjerende - oppførselen? Jeg tror ikke det.

"Vår drittsekk"

Den arrogante, mannlige overlegen er blitt for en trope å regne, og jeg kan gjerne se mange flere av dem. Fra Henry Johnsen i Odda til Dr. House. Drittsekker vi lærer å elske. "Vår drittsekk". Selv om oppførselen til Dr. Johnsen og Dr. House ofte er under enhver kritikk, rendyrket asosial, deler karakterene egenskaper vi som publikummere tiltrekkes av. De er begge to morsomme, og ikke minst er de dyktige inn mot grensen til det geniale. Vi beundrer dem, eller deler av deres karakter. Jeg mener dette skiller seg fra å like karakteren. Jeg ville nok ikke invitert dem hjem på middag, men se på dem - ja takk!

Det kan riktignok absolutt ha noe for seg å jobbe med en karakters "likeability". Det finnes også en mengde tips til hvordan man skal få publikum til å bokstavelig talt like en protagonist. Black Snyder har jo eksempelvis begrepet "save the cat" som utgangspunkt for sin ikoniske manusbok, og vi har også den beslektede, anbefalte scenen: "Pet the dog". Sistnevnte kan jo sies å ha sin slags antitese i et råd som "just don't kill the dog — you can kill almost anyone else." Dette gjelder forsåvidt filmen som helhet. Publikum kan etter sigende komme til å vende seg mot filmen hvis hunden drepes, selv om det måtte være antagonistens verk. Tenk da hvis protagonisten skulle finne på å gjøre det. Jeg ville nok heller gått for klapping.

Det uutholdelig perfekte

Det kan også være interessant å se på hvorfor noen karakterer blir mislikt. Til og med forhatt. Hvis jeg skal snakke om karakterer jeg selv forakter, vender jeg alltid tilbake til moren i den nå smått forhistoriske serien "Judging Amy". Det kan virke som man har forsøkt å skape en moderne kombinasjon av den historiske Jesus Kristus og myten om den barmhjertige samaritan. Vi snakker i alle fall om et tilsynelatende helt feilfritt menneske - og dermed så provoserende at det nesten ikke er til å holde ut. Jeg håper og tror det finnes slike mennesker. Verden trenger dem, kanskje mer enn noensinne. Men som karakterer kan de være utfordrende for en sannsynligvis ikke feilfri publikummer å forholde seg til.

Fra litteraturen stammer begrepet om Mary Sue - og Gary Stu characters. En variant av disse beskrives som: "An idealized character who is talented at everything and has no meaningful flaws, but may have a tragic backstory." Vi snakker altså om ekstremt irriterende karakterer som i tillegg kan ha en god grunn til å være slik. Et annet kjennetegn på slikt skrevne karakterer er en uforholdsmessig friksjonsfri og rask læring av egenskaper. I lys av dette kan Luke Skywalker regnes som en Gary Stu. På den annen side virker det å være en annen tålegrense for perfekte karakterer i visse sjangere. Det skal godt gjøres å finne en character flaw ved heltinnen Katniss Everdeen i Hunger Games - serien, uten at dette har blitt problematisert.

Antihelt eller antagonist?

Jeg er ikke akkurat alene om å mene at "Breaking Bad" er et mesterverk, men jeg vil gjøre et forsøk på en litt personlig vri på hvorfor serien er et mesterverk. Det er fascinerende å se første episode om igjen, og for meg er det spesielt interessant i forhold til protagonist Walter White. Hvor denne mannen skal, ligger jo i tittelen, og i første episode er det akkurat som serieskaper Vince Gilligan forsøker å opparbeide seg et aldri så lite forsprang, en slags sikkerhetskvote med good will - før vi skal følge ham på hans en odyssé av jævelskap. Walter White presenteres i første episode som en høflig og snill, kanskje litt uunnselig, middelaldrende mann, en pliktoppfyllende lærer og en omsorgsfull far for en tenåringssønn med store, medfødte utfordringer. Og på toppen av det hele får han en kreftdiagnose.

Det er også et annet viktig aspekt ved den Walter White vi får presentert. En kan som publikummer kjenne på en gjennomgående følelse at han blir behandlet dårligere enn han burde. Han blir behandlet urettferdig. Mannen ydmykes foran øynene våre. I nesten hver eneste scene i pilotepisoden utfordres vi til å sympatisere med Walter. En av hans elever saboterer undervisningen, og fremfor å få oppreisning neste gang de møtes, må Walter svelge at han må skrubbe hjulkapslene til samme uspiselige guttehvalp. Eleven flirer fårete av læreren og tar bilde. På samme bilvask opplever vi at Walter behandles som søppel av sjefen. I en annen scene må Walter finne seg i å bli satt fullstendig i skyggen av svogeren Hank i sitt eget hus, på sin egen bursdag. Denne urettferdige behandlingen - denne ydmykelsen - finner sted på alle arenaer i livet hans. Walter er briljant, og han jobber som lærer på videregående skole mens han egentlig burde vært en prisbelønt forsker. Riktignok er ideene hans stjålet av kyniske mennesker og utnyttet til fulle. Lite stikker så dypt i oss mennesker som følelsen av å bli urettferdig behandlet. Robert McKee mener sågar at dette elementet var selve nøkkelen til hvorfor publikum satt og håpet på at kannibalen Hannibal Lecter skulle lykkes i sin plan om å ha sin gamle "venn" fengselsdirektøren "for dinner" i slutten av "Nattsvermeren". Vil vi som publikummere automatisk føle sterk sympati for karakterer som opplever urettferdig behandling, selv om de måtte spise mennesker på fritiden? Ikke usannsynlig. Så dypt stikker det.

Dette være sagt - så tror jeg heller ikke det var fordi at han ble urettferdig behandlet som var hovedgrunnen til at jeg som seer knyttet meg til Walter White, og hvis Vince Gilligan i første episode forsøkte å få meg til å like Walter White, så lykkes han i mitt tilfelle ikke.

Så hvorfor ble jeg likevel hektet? For å oppleve at karakteren får sin velfortjente revansj? Det er nok absolutt en del av det. For meg handlet det likevel mest av alt om at fyren er vanvittig interessant å observere. Karakteren er et glitrende bilde på hva mennesker kan være i stand til i gitte situasjoner, under maksimalt press. Vince Gilligan har snakket om å gi rom for at karakterene kan overraske til og med ham selv, skaperen - og nettopp evnen til å overraske innehar Walter White til gangs. Handlingene hans synes også i høy grad å overraske ham selv. Han må hele tiden tilpasse seg situasjonen, den nye situasjonen, noe som konstant aktiviserer ham og gjør ham vanskelig å ikke følge med på. Han får også på tungkriminelt vis realisert seg selv som kjemiker, og føler på en egoistisk mestring i forhold til dette.

Gode egenskaper? Nei. Godt drama? Definitivt. Walter White er kanskje den mest medrivende karakteren jeg har opplevd, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har likt ham. Han fremstår for meg tidvis svært irriterende, ned til den fingerslikkende måten han lager en overamerikansk, skorpefri brødskive på. Det var likevel for meg en helt skjellsettende opplevelse da jeg midt i siste sesong måtte hoppe av Walter White-toget, og begynte å heie på DEA-svogeren Hank i stedet. Vince Gilligan hadde dermed med bravur ført Walter fra rollen som helt, via antihelten som handler ondt med gode intensjoner, til å bli en fryktinngytende skurk.

Walter White er altså en karakter jeg mener er innom å være en antihelt på vei mot å bli en antagonist. Veien til helvete er "paved" med gode intensjoner, og selv om White utøver grusomme handlinger allerede tidlig i serien, gjør han det på bakgrunn av et ønske om å sikre familien en fremtid. Dette ønsket oppleves oppriktig, og blir for meg dermed en sentral del av antihelten Walter. Når han lenger ut i serien sier at han gjør det han gjør fordi han befinner seg i en "empire business", er nok drivkraften om en fremtidig romslig familieøkonomi satt i baksetet - og han er på full vei inn i rollen som en antagonist. En annen interessant karakterreise har Daniel Plainview i min favorittfilm "There will be blood", en rolle Daniel Day Lewis vant sin andre av tre Oscars for. I likhet med Walter White, følger vi Plainview nedover i mørket, men Plainview er i motsetning til White aldri innom stasjonene "helt" og "antagonist". Jeg mener han begynner og slutter som en antihelt, dog i ulike oppgaver. Om mannen er blitt ren ondskap i siste scene i bowlinghallen, er han stadig vår protagonist.

Morder-protagonister

Skillelinjene mellom en antihelt og en antagonist kan i mange tilfeller være vage, men vi kan kanskje likevel finne noen klare parametere for å gjøre dem tydeligere. Antihelter vil ofte representere noen genuint gode egenskaper. En vanlig karakterutvikling for en antihelt er også å bevege seg mot å bli en helt, eller i alle fall oppnå oppreisning med en heroisk handling. Et "krav" for en antihelt - hvis vi eksempelvis snakker om en morder - ikke dreper uskyldige mennesker, noe som fører oss over på den ekstreme antihelten Dexter Morgan. Dexter er protagonist - og seriemorder. Hvordan er det mulig? Jo, det er gjort mulig med noen veldig tydelige - i etterpåklokskapens lys, kanskje vel enkle - premisser. Dexter er for det første "born in blood", når han som lite barn blir vitne til grusomheter av det unevnelige slaget. Dexter hjemsøkes senere av sin politi-stefar, som gir ham en "code", en kanalisering av sin drapslyst. Dermed dreper Dexter alt annet enn uskyldige. Han dreper "scum of the earth". Og slik kan han fungere som en antihelt-protagonist, med stor suksess.

Et eksempel på en kvinnelig morder-protagonist er filmen "Monster". Charlize Theron vant Oscar for sin tour de force-fremstilling av den reelle seriemorderen Aileen Wuornos. Her kan man definitivt snakke om en protagonist man ikke liker, men det gjøres aktive grep fra regissør Patty Jenkins' side for at publikum virkelig skal forstå hvorfor det som ble en seriemorder vokste frem. Et nyere, og vel så interessant eksempel er Tv-serien "Candy" og Jessica Biels portrettering av Candy Montgomery, som i 1980 drepte en annen kvinne med øks. Intet mindre enn 41 øksehugg. Montgomery ble utrolig nok frikjent og har i dag byttet navn. Fiksjonsvarianten i Biels skikkelse er en merkverdig skikkelse. Og hva gjelder likeability? Tja. Her kan man lete og lete uten å bli noe særlig klokere. I motsetning til Monster, blir vi i serien heller ikke oppfordret til å sympatisere med henne. Snarere spilles det aktivt opp til at vi skal sympatisere med karakterer rundt henne, karakterer som blir ofre for hennes handlinger. At Candy likevel fungerer utmerket som protagonist har jeg for min egen del tenkt er fordi karakteren i sannhet er et mysterium, der vi som publikummere aktiviseres i et forsøk på å samle og sette sammen puslespillbitene, hvis vi da er observante nok til å oppdage dem.

Nylig så jeg igjen filmadapsjonen av Bret Easton Ellis' "American Psycho", der Cristian Bale gestalter rollen som Patrick Bateman. Mary Harrons film fra 2000 holder seg bemerkelsesverdig bra. Bateman omtales som en antihelt. Jeg mener dette ikke bare er upresist, men feilaktig. Han er eksempelvis blottet for antiheltens gode intensjoner. Begrepet villain protagonist brukes også om denne karakteren, noe som gir mer mening da Bateman representerer en interessant karakterutvikling. I motsetning til i Dexter Morgans tilfelle, får vi med Bateman ingen forklaringer på hvordan og hvorfor han er blitt sitt grufulle jeg. Som med Candy Montgomery, antydes at Bateman er fanget i noe. I Candy's tilfelle kan det fremstå som hun er fanget av et sett med svært spesifikke forventninger, uten at dette elementet i seg selv forklarer handlingene hennes på noen måte. Patrick Bateman virker å være fanget i et ekstremt fokus på ytre staffasje, og en evig utilstrekkelighet. Som Candy forblir han likevel en enigma, siden "forklaringen" hele tiden bare antydes. Økonomisk fortelling på sitt beste. Jeg blir som publikummer invitert til å løse gåten, "fill in the blanks". Og dermed dypt engasjert i både protagonist og historie.

To av tre?

Personlig trenger jeg absolutt ikke å like protagonister for å være engasjert i dem og deres reiser. I min research til denne artikkelen kom jeg over følgende sitat, fra en ikke navngitt professor i skrivekunst:

"A protagonist needs to be two of three things: likable, competent, and proactive."

For meg står en vekket nysgjerrighet og påfølgende interesse sentralt. Jeg mener alle disse tre nevnte elementene kan skape det. Så to av tre? Hvem vet? Kanskje er til og med én av tre nok? Og "likbar" er da i tilfelle redusert til en av tre muligheter. Tre av og tre tenker jeg i alle tilfeller vil være bra, så lenge vi ikke ender opp med det feilfrie.

Så - tilbake til utgangspunktet: Kan vi fortelle historier der protagonisten er en drittsekk? Min mening er: Ja, definitivt.

Kilder (som det også lenkes til i teksten):

• Andrew Stanton, TED: "The clues to a great story": https://www.youtube.com/watch?...

• John August, "Inneresting: Rethinking motivation": https://inneresting.substack.com/p/rethinking-motivation

• 10 tips to make your character likeable: https://writershelpingwriters....

• Do characters need to be likeable: https://mythcreants.com/blog/d...

• Villain protagonists: https://writersedit.com/fictio...