- Et enormt dannelsesprosjekt!

Hanne var 10 år og sørget over at foreldrene ble skilt, da mammaen, en nyutdannet sosionom, fant ut at det beste hun kunne gjøre for datteren var å sende henne til teatergruppen Suttung på Ekeberg. Der satt instruktøren, musikkviteren Anne Jorunn Kydland, og lyttet og så barna, hun tok inn på en måte som satte dype spor i Ramsdal, forfatteren og dramatikeren som nå er fast ansatt dramaturg i Dramas i en nyopprettet stilling.

Ramsdal har ansvar for å organisere arkivet av scenekunsttekster, og å være tekstkonsulent og formidler av tekstene for at de kan brukes av amatørteatre over hele landet. Og at tekstene blir brukt av nettopp de gruppene, det er noe Ramsdal har et ektefølt engasjement for, fra barndommen i teatergruppen på Ekeberg.

Det var et enormt dannelsesprosjekt, der jeg ble introdusert for klassikere, og lærte å nærlese tekst, begynner Ramsdal:

Suttunggruppa var så nedstrippet! Kun enkle kjortler som kostymer, og ingen sminke. Fokus var tekst, og da, som et barn på 10 år, var jeg kanskje litt desillusjonert. Jeg hadde jo bare svart-hvitt TV hjemme, og lengtet nok etter noe mer glamorøst. Litt tyll og glitter, kanskje. Men selv bollene vi fikk var helt … grå. Dette som jeg syntes var litt kjipt da, setter jeg pris på i dag. Det var barbeint, ujålete og naturorientert, og jeg fikk en unik inngang til Wergeland, Ibsen, Ingeborg Refling Hagen og H C Andersen. Det å se at dramatikk kan finnes i selve teksten, i en ørliten detalj. Da vi ble tenåringer ble det arrangert lesegrupper. Vi satt sammen og leste lange scenetekster. Jeg ville melde meg ut, men mamma bestakk meg. Jeg fikk 200 kroner hvis jeg holdt ut et år til. Jeg lot meg heldigvis bestikke og fikk hele historien om utvandringen til Amerika på kjøpet, og forstod at også nordmenn har vært innvandrere en gang.

Bruker grupper som Suttung, og andre amatørteatre, tekster av nålevende, dramatikere i Norge?

Ja, det finnes et stort og aktivt amatørteaterfelt som leter etter tekster i Dramas sin manusbase og mange instruktører og kulturskolelærere kontakter oss fordi de leter etter passende stykker til for eksempel en gruppe med ti ungdommer. Så det er bare å sende inn tekstene dine til meg, hanne krøllalfa dramas.no. Så vil jeg lese de, og se om de passer inn i basen her. Dramas tar også inn noter og ferdiginnspilt musikk som kan formidles sammen med scenetekstene.

Hva betyr det at du er dramaturg, i denne sammenhengen?

Dramas har en base på rundt tre tusen manus, som skal organiseres, fornyes, bli større og fortsette å formidles opp mot amatørteaterfeltet, kulturskoler, skoler og andre aktører som ønsker å sette opp dramatikk. Det å aktivt innhente og lese tekster, og formidle dem er noen av de viktige oppgavene jeg er ansatt for å gjøre. Så kan jeg altså også gi tilbakemeldinger på tekster skrevet av aktører i amatørteaterfeltet.

Hvor ofte gjør du det?

Nå i starten har jeg gått ganske grundig inn i en del innsendte tekster, helt på sånn «side der og der kan du kanskje gjøre sånn og sånn»-nivå. Jeg har gjort det for å teste ut samspillet med, og behovene til de som sender inn, og for å finne ut av hva slags standard vi skal legge oss på for tekstene vi har i basen. Den grundigheten jeg legger ned nå i starten, har jeg kanskje ikke tid til fremover. En jeg ga tilbakemelding til, som var litt uenig med mine innspill, sa til meg at hvis jeg fortsetter sånn som jeg gjør nå, vil jeg i praksis måtte jobbe i 100% og ikke 50% stilling.

Ja, for du er jo selv dramatiker, og du skal jo fortsette å skrive gode dramatekster som vi skal ha glede av! Så derfor er det en 50% stilling som du har søkt på, og fått. Men du har jo alltid vært en som også har jobbet med andre sine tekster. Og er dette en av bonusene med den dramaturgjobben som du også skal inn i, det at du får mulighet til å gå inn i tekstarbeid på et slikt nivå?

Ja, det å lese tekst, er jo noe jeg virkelig liker å gjøre! Jeg er en skikkelig tekstnerd. Jeg har vært mentor gjennom Universitetet i Agder sitt prosjekt Trafo.no i nesten tjue år, og da er det de mellom 16 og 25 som sender tekster og som jeg får gi tilbakemelding på. Jeg har også vært skrivekunstlærer i Bø, på forfatterstudiet der, i mange sesonger og før det ved Forfatterlinjen på Danvik Folkehøgskole. Det er også de yngre skrivende jeg har vært mentor for, gjennom program i regi av Unge Viken. Så jeg trives godt når jeg får gå inn i tekst, ja.

OM HANNE

Hanne har bakgrunn fra Volapük-miljøet på Frogner i Oslo, og var bare tenåring da hun begynte å skrive tekster som hun også leste opp der og fikk tilbakemelding på. Hun studerte litteratur på Universitet i Oslo og tok en mastergrad, og gjorde de første prosjektene sine i samarbeid med andre kunstnere. Hun skrev og regisserte kortfilmen Hangman sammen med cinematografen Cecilie Semec, ferdigstilt i 2007, som fikk hederlig omtale fra Dramatikerforbundet på Kortfilmfestivalen i Grimstad, med blant andre Anne Marit Jacobsen i rollene. Året før debuterte hun som romanforfatter med Jeg lukket døren bak ham da han gikk.

Siden har hun hatt et titalls verker oppført på scener eller på lerrettet, og vært oppført gjennom Dramatikkfestivalene i Oslo og Bergen, ved Brageteateret, Cornerteateret, hun har skrevet tekster i samarbeidsprosjekter med samtidskomponist Erik Dæhlin, vist ved Den Norske Opera og ved Festspillene i Bergen. I 2017 avsluttet hun sin master i Teater med fokus på scenetekst ved Kunsthøgskolen i Oslo og kom gjennom nåløyet til Høstutstillingen i Oslo og har vært bidragsyter til Munchmuseet i bevegelse, som mottok Kunstkritikerprisen i 2018. Siste roman, Jeg kaller deg Pjotr, ble en suksess både blant lesere og kritikere. I 2024 hadde hun sin første separatutstilling med lytteteater/lydinstallasjoner ved Spriten Kunsthall i Skien. Og hun har skrevet tekster til ICB Produksjoner som lager tverrkunstneriske forestillinger for barn. Nå planlegger hun et nytt scenekunstprosjekt sammen med Ine Marie Wilmann, som nylig ble tildelt produksjonstilskudd fra Kulturrådet.

Men hele tiden har Hanne altså hatt andres tekster og andres kunstnere i synsvidden, være seg som skrivekursholder i fengsler eller for eldre på eldrehjem eller DKS. Det krever en egen evne til å ta inn, det der med å lese andres tekster. Og med det er vi tilbake til barndommens erfaring fra Suttung, instruktøren Kydland, og den nye rollen, som forvalter og ivaretaker av det omfangsrike arkivet av tekster for dette feltet. Ser Hanne noen sammenheng med bakgrunnen sin, og at det ble akkurat denne rollen som ble hennes femti prosent faste jobb etter mange år som frilanser.

Min egen erfaring fra å bli sett i amatørteatergruppen Suttung er en viktig motivasjon for å gå inn i denne jobben med entusiasme og engasjement. Jeg mener at amatørgruppene, både de som involverer barn og voksne, er sosiale brobyggere, og viktig for demokratiet. Det er en skikkelig seier at kunst og kultur nå er en del av Norges totalberedskap.

Det jeg liker så godt med Dramas arkiv/base, er at klassikerne finnes der, Antigone av Sofokles, første gang oppført for langt over to tusen år siden, og Peer Gynt sammen med Charlie og sjokoladefabrikken, Alice i eventyrland, men også tekster av Sarah Kane og Liv Heløe, og musikkteater som Annie og tekster skrevet fram av amatørteatergrupper og instruktører, noen på dialekt. Det er mangfold i praksis. Men målet er at basen skal bli enda mer rikholdig og mangfoldig. Jeg vil si at det allerede er en skikkelig skattkiste, og alle står fritt til å bestille manus til gratis gjennomlesing. Så det kan være verdt å søke i manusbasen hvis man leter etter noe spesielt eller bare er nysgjerrig på en dramatiker som ikke er utgitt i bokform eller ikke har manusene sine ute i manusbanken til Dramatikerforbundet. Man må bare registrere seg ved bestilling.

Når Dramatikerforbundets medlemmer har sendt tekster til deg, og du eventuelt har tatt en runde som dramaturg, hva skjer da?

Da legger vi tekstene inn i basen vår. Dernest formidler vi tekstene til de som vil bruke de. Det skjer for eksempel ved at teaterregissører, frie amatørteatergrupper, amatørteaterinstruktører, eller typisk kulturskolelærere ringer og ber om råd. «Jeg har en gruppe på tolv barn i alderen ti til sytten år, kva vil du anbefale oss å sette opp.» Da kan jeg si «Ja… jeg har Monica Isaksstuen sånn og sånn.» Regissøren eller læreren vil da bestille verk for å lese gjennom dem. Dramas innrapporterer årlige utlånstall for utsendte manus til lesing til Dramatikerforbundet, som igjen forvalter kopieringsvederlag fra Kopinor og Norwaco. Så bestilling av verk via Dramas genererer vederlagsmidler til dramatikere. Og idet stykket blir satt opp, får opphavspersonen royalty. Beløpene er små sammenlignet med det profesjonelle feltet, men på et år kan en dramatiker som har verker hos oss som bestilles til lesing og settes opp mye, få en del, mens andre kanskje får en tusenlapp eller to i vederlag.

Er det noe dramatikerene trenger å tenke på, noen problemstillinger rundt dette?

Mange profesjonelle dramatikere venter med å sende tekstene til oss til de har hatt premiere og er ferdigspilt på profesjonelle spillesteder enten på institusjonsteateret eller i det frie feltet. Men mange tekster skrives uten å bli satt opp og ender i «en skuff». Disse tekstene kan få et liv i amatørteaterfeltet. Kanskje er det skrevet inn så mange aktører at stykket er for omfattende for det profesjonelle feltet. I amatørteaterfeltet, derimot, kan det være akkurat det de er ute etter, så alle i den store gruppa får brukt seg.

Amatørfeltet bruker ofte stykkene som er laget av amatørteatergrupper og som senere senere er bearbeidet til scenetekster som vi formidler. Disse spilles på nytt og på nytt fordi de egner seg for grupper med begrensede midler og tid. Jeg har et sterkt behov for å pushe mer ny norsk dramatikk på dette feltet, og jeg er spent på hvordan jeg kommer til å bli møtt med dette forsøket. Så jeg forsøker å gå inn i denne jobben med et så åpent blikk som mulig.

Det er foreløpig ett stort tema som vi står midt oppe i nå, og det er kunstig intelligens. Det store spørsmålet er hvordan vi skal håndtere det når KI er involvert i manus. Hvis vi mistenker at manus har vært generert av eller «bare» bearbeidet med KI, hva gjør vi da? Vi forsøker en ordning der dramatikeren kan melde inn om, og eventuelt hvor mye, KI-generering det er snakk om, og hva slags KI-verktøy som er brukt, så vi får en oversikt.

Hvis manus er KI-generert, hva da? Får de plass i arkivet/basen? Er det nulltoleranse, eller en viss toleranse?

Det er akkurat dette vi jobber med å ta standpunkt til nå. Både ansatte og styret. Og som vi snakker med andre organisasjoner som forvalter opphavsrett om. Personlig mener jeg at det bør være nulltoleranse. Men jeg er spent på hva amatørteaterfeltet selv mener om saken. Det brukes allerede en del KI for å lage plakater til forestillinger. TONO er for lengst klare med sine retningslinjer. Karl Vestli, administrerende direktør i TONO sier dette i et intervju på nettsidene deres: «– Så lenge menneskelige musikkskapere bidrar med en egen skapende og kreativ innsats står de fritt til å bruke alle lovlige KI-verktøy i sin musikkskaping, og få opphavsrett til musikken.» Men han sier også at opphavere kun får rettigheter til den delen av verket de har bidratt til selv. Og at det som er hundre prosent KI-generert ikke kan registreres i TONO eller andre nordiske forvaltningsselskaper.

Det er som to ulike verdener, fra en tid med KI-genererte eller -modererte tekster, til å sitte med tekster, sammen med Kydland, i Suttung. Har du lyst til å si noe mer om hvordan amatørteateret er med deg i dag, som dramatiker? Ja, også gjerne som en forfatter som ofte leser høyt på scenen?

Jeg har nok med meg Suttung-tiden hver eneste gang jeg skal lese noe i offentlige sammenhenger. Jeg er alltid litt nervøs når jeg skal gjøre slikt, og sørger for å holde en tung bok og ikke flagrende papirer. Men jeg tror jeg kunne ha vært enda reddere. Så tenker jeg: Hvis hun har hatt den virkningen på meg, hvor viktige har ikke alle de dramalæreren og kulturskoler og kreative lærere og instruktørene vært for alle de enkeltindividene og gruppene i amatørteaterfeltet. Særlig nå i denne tiden, med vårt digitale overforbruk.

Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg har gått glipp av noe, også som menneske, når jeg ikke har vært medlem av en amatørteatergruppe!

Jeg har tenkt på at vi i Dramas kunne lage grupper der vi leser dramatikk høyt sammen. Det er en fin måte å bli kjent med en scenetekst på. Siden jeg startet her i Dramas (1. februar, journ. anm.) har jeg hatt tid til å tenke over tiden i Suttung, og har kommet på at vi ble oppdratt til noe, som jeg tror flere, i dag, kunne hatt godt av litt trening i; det å oppmerksomt vente på tur. Da vi sto på scenen og øvde inn tekst og fremførte, og det ikke var vår tur, skulle vi følge med på de andre som hadde ordet. Jeg tenker ofte på det, i mange sammenhenger, hvordan folk så lett tar til mobilen eller blir ukonsentrerte når de er ferdig med å si sitt, og det er andres tur til å snakke. I min ryggmarg sitter det at når andre snakker så skal jeg vie dem oppmerksomhet. Det handler kanskje dypest sett om å forstå at min tilstedeværelse i et rom betyr noe, å forstå sin egen betydning i en sammenheng med andre mennesker. Jeg hører selv at jeg virker litt vel dogmatisk og streng her, men jeg synes det er skikkelig skummelt med mennesker som er fysisk tilstedeværende, men mentalt fraværende, og som ikke er klar over sin egen betydning.

Hvordan styrker den lytteevnen deg som dramatiker?

Jeg merker det mest når jeg jobber med iscenesettelser av tekst, med KOR for eksempel. Da iscenesetter jeg det slik at koret alltid er henvendt og ser på den som til enhver tid er solist. Og her har jeg også lært mye av Kai Johnsen og Tore Vagn Lied som var professorer på KHiO, da jeg gikk der. Det er noe pragmatisk i det, for publikum aper korets blikk. Korets blikkretning blir en markør for publikum.

Så det er ikke bare barn, tenker du, som kan ha hatt fordel av en periode i Suttung?

I Suttung fant jeg et ujålete, autentisk, varmt og konsentrert rom med tydelige rammer. Det er kanskje noe mange egentlig ønsker seg, uansett alder.