Dag Johan Haugerud: Om priser og prosess

Det var kulturminister Abid Q. Raja som overrakte prisen for beste kinofilm til Haugerud. Andrea Bræin Hovig hadde nylig holdt en gnistrende takketale etter å ha blitt tildelt prisen for beste kvinnelige hovedrolle for tolkningen sin av Anja, i Maria Sødahls spillefilm Håp.

Jeg kjenner litt på min egen redsel for ikke klare å vise nok glede over å ha fått en fin julegave for eksempel, og spør: Var du redd for ikke å virke glad nok da du fikk den siste Amandaprisen?

– Hehe! Nei, Andrea Bræin Hovig gjorde det så bra på scenen, så jeg tenkte vel bare at jeg skulle ønske jeg kunne si takk sånn som henne. Men jeg kjenner meg igjen i det du sier, man vil jo helst vise en glede som virker genuin og smittende.

Er det noe av det prosjektet ditt går ut på, å balansere alvor med humor, altså å skrive dialog rundt mye av det vi egentlig tenker inni oss, det rare, det drøye, som dukker opp i tankene i små og store sammenhenger?

– Jeg forsøker å komme ned til sånne reaksjoner i det jeg skriver også, de tankeprosessene som løper parallelt med følelsene og som ofte kan være mer distanserte og kanskje til og med motstridende, men det er ikke alltid man klarer å komme ned dit. Det betyr jo at man må være åpen for det smålige, banale og plumpe og kanskje det kloke, og det er ikke alltid så lett.

Haugerud forteller at det tok veldig lang tid å få finansiert filmen.
– Jeg jobbet hele tiden med manuset underveis i søknadsprosessen, og var innom flere konsulenter i NFI ... Noe av det som er bra med en så lang prosess er å få jobbet seg ordentlig inn i materien. Noen ganger lot jeg manuset ligge og hadde flere runder med lesning med skuespillerne. Sånn ble manuset styrket, og jeg fant ut av hva som måtte strykes. For eksempel er det fort gjort å skrive replikker som egentlig bare er undertekst, og som heller bør spilles enn å sies. For Barn var det hell i uhell at prosessen hos NFI ble så lang, for den siste manusversjonen er helt kart den beste. Haugerud innrømmer likevel at han ikke ønsker seg en så lang søknadsprosess igjen.

Amandaprisen for beste regi gikk også til Haugerud, og han sier at for ham er det nødvendig å regissere det han skriver selv. – Siden livet er så kort som det er, er det jo ikke så mange filmer man får mulighet til å lage, og siden det er så lange prosesser, har jeg verken lyst til å bruke tid på å skrive for andre, eller å regissere det andre skriver. Jeg tror mange dramatikere og manusforfattere oppfatter det som berikende og bra at noen andre iscenesetter det de har skrevet, samtidig tror jeg at mange synes det er vondt å se hvordan manuset kan bli ‘borte’ i den ferdige produksjonen. Men for meg handler dette valget først og fremst om tid og at jeg har lyst til å gjøre begge deler.

Ensemble

– Det har også vært veldig fint å jobbe med den samme gjengen over tid. Det er ikke vanlig og kanskje heller ikke mulig eller ønskelig å benytte seg av et fast ensemble når man lager film, men jeg tenker at det har vært utrolig fint å få jobbe lenge med noen av de samme folka, og fått mulighet til å utfordre og teste ut ulike sider hos hverandre. Henriette Steenstrup og jeg har jobbet sammen i mange år, og kjenner hverandre godt både profesjonelt og privat. Det har nok gjort at mye av jobben har føltes enklere for begge to. Men det er jo ikke en forutsetning for at noe skal bli bra. Dette handler mer om hva slags arbeidsform og arbeidsmiljø man ønsker seg.

– Det som betyr mest for meg med alle prisene er at alle de andre på prosjektet får en offentlig anerkjennelse fra noen andre, at det ikke bare er jeg som sier hvor bra de er, sier Haugerud og legger til at det er jo helt umulig å vite hvordan et prosjekt blir når man begynner. – For ingen kan garantere at det ikke blir en flopp, så sånn sett er anerkjennelsen etterpå viktig. Og veldig lettende, selvfølgelig.

Men hva med deg selv? Jeg har lest at du har sagt at du aldri blir fornøyd nok med filmene du har laget. Er du fornøyd nok med denne filmen nå, etter alle prisene?

– Det er ikke sånn det fungerer, dessverre. Jeg tror det er bra at man ikke blir fornøyd, at man har noe å strekke seg etter. Det som driver meg mest er å få til det jeg ikke fikk til i forrige prosjekt.

Barn ble også nylig nominert til Nordisk råds filmpris 2020