Filminstituttet i støpeskjeen

Raidet sier alt om hvor lukrativ ordningen har vært for produsenter og distributører. Men når kommersielle enkeltaktører raider, blir det tilsvarende mindre å fordele ut til resten av bransjen som ikke fikk med seg hva som traff dem. At NFI i det hele tatt har hatt en ordning som gjør et slikt raid mulig, er bortenfor all fornuft. At man nå ønsket å sette et tak på årlige utbetalinger for å ha mulighet til å levere på de filmpolitiske målene er opplagt og etterspurt av oss. Etter dette, vil det gå mange år før de får mulighet til det.

Så når NFI nå med stor energi snur opp ned på alle tilskuddsordningene, blir det selvfølgelig bråk fra flere kanter. Utenfra sett, virker det nærmest som om de slenger alt det gamle i veggen og ser hva som spretter tilbake. Og for å ta veggmetaforen videre, så er det vel den vi har følt at vi har snakket til når vi har kjempet for å opprettholde manuskriptstøtteordningen.

For det er merkelig at NFI ikke tar forbundene på alvor når Filmforbundet, Regiforbundet og Dramatikerforbundet, enstemmig ber om at en særskilt tilskuddsordning for manusutvikling videreføres. Argumentet fra NFI om at «særordninger» man har med egen bemanning, er lettere å skjære bort, faller på sin egen urimelighet. Lettere for hvem? Det er jo de selv som holder kniven.

Det er snart to måneder siden manusordningen stengte for nye prosjekter og i dag gikk det ut en pressemelding fra NFI om at de nye ordningene ikke trer i kraft som planlagt 1. januar. Noen ny dato for oppstart er ikke lansert. Det er ikke holdbart.

I dag kom også nye 50 millioner koronakroner til NFI. De skal redde produksjoner som rammes av pandemien, samt kompensere for ekstrakostnader ved å filme i Norge der man ellers ville filmet i et lavkostland. Av 100 millioner i koronatilskudd fra staten, kan altså NFI krysse av for 2 millioner til forfatterne, i følge Ståle Stein Berg i et intervju her på dramatiker.no

Det er et uakseptabelt lavt tall.