Filmbransjen trenger aktiv politikk

Bransjerådet for film publiserte 26. mai en kronikk om tilstanden i norsk filmbransje om dagen. Det er vanskelig å kommunisere et budskap om tøffe tider, mens norske filmer og serier vinner flere og større internasjonale priser enn noen gang tidligere. I tillegg står vi foran høstens stortingsvalg, og det er lett å forstå at regjeringen og kulturdepartementet ikke er særlig lystne på å erkjenne tingenes tilstand. Det oppfattes lett som kritikk, og bare det, mens formålet i virkeligheten er å være konstruktive og offensive og å ta det ansvaret for bransjen som medlemmene våre har gitt oss. Svaret (i Morgenbladet, bak betalingsmur) fra myndighetene har foreløpig vært at de er godt fornøyde med tingenes tilstand, og vil fortsette i samme spor som før.

Men dette er øyeblikket som må gripes om vi vil noe mer med norsk film. Dagens filmpolitikk ble utformet under helt andre forhold enn de som rår i dag, og bransjen trenger nå en politikk som tar inn over seg de krevende tidene, men som også utnytter potensialet i den kunstneriske suksessen. Norsk film er ganske riktig en suksesshistorie, men vi bør ikke slå oss til ro med det. Prisene i Berlin og Cannes blir lagt merke til over hele verden, og de gir oss et unikt utgangspunkt til å satse fra et nytt nivå. Suksess kan avle suksess, om vi forstår å dyrke den.

Som det ble sagt under Kulturytring Drammen sist tirsdag: Å si seg endelig fornøyd med norsk film nå, ville være som å legge ned Olympiatoppen etter OL på Lillehammer fordi målet liksom var nådd. For de som er mindre interessert i sport enn meg – i de 30 årene som har gått siden den gang har norsk vintersport sprengt alle grenser, med prestasjoner som har overgått våre villeste fantasier.

Det er også nærliggende å sammenligne filmbransjen med en annen bransje, nemlig oljebransjen. Det var utenlandske selskaper som ledet an i jakten på norsk olje i Nordsjøen, men i 1972 etablerte man prinsippet om 50 prosent statlig deltakelse i hver eneste utvinningstillatelse. Resultatet har vært en teknologisk og økonomisk suksess for landet, som vi i dag ikke ser hvordan vi kan leve uten. De siste årene har internasjonale strømmeaktører pumpet store ressurser inn i den norske filmbransjen i jakten på inntekter og markedsdominans. Samtidig la de grunnlaget for et lite eventyr for norske filmer og serier, men i 2023 fikk eventyret en brå slutt, og uten egne ben å stå på har norsk filmbransje møtt veggen. Norsk film er kanskje ikke den nye oljen, men også vi er nødt til å innrette oss slik at vi kan utøve vårt virke uten å være avhengige av internasjonale aktørers uforutsigbare innfall. Aktiv politikk og gode rammevilkår er avgjørende for kontinuitet, stabilitet og økt kompetanse, og gjennom det – suksess.