Store gjennomslag!

Handlingsprogrammet ble vedtatt og flere uttalelser ble vedtatt. For oss er det viktigste og største gjennomslaget den kulturpolitiske uttalelsen. Det er første gang i historien at LO har en egen kulturpolitisk uttalelse. Dette har vi jobbet for sammen med Creo, Forfatterforbundet og Arbeiderbevegelsens Presseforbund (APF).

Jo lengre vi har vært i LO, jo større innflytelse får vi. Det har tatt tid for resten av LO-familien å forstå hva et kunstnerforbund er, slik det også har tatt tid for Dramatikerforbundet å forstå hva LO er og kan brukes til. Men nå får vi ting til å skje. Vi er synlig blant de 23 forbundene; vi er tydelige og vi får gjennomslag. Kultur inn i handlingsprogrammet, kultur inn i totalberedskapen og altså en kulturpolitisk uttalelse.

LO er i likhet med Dramatikerforbundet en medlemsorganisasjon. I Dramatikerforbundet er det medlemmene som bestemmer hva vi skal jobbe med og i LO er det medlemsforbundene som bestemmer politikken. Samtidig er vi et selvstendig forbund, vi tar egne valg, og vi mener hva vi vil. Dette er det dere som bestemmer, medlemmene våre. Slik medlemsforbundene i LO bestemmer LOs politikk.

Det er ikke slik at vi blir bundet av å være medlem av LO, det er tvert imot en mektig samfunnsaktør som vi har direkte inngang til. I 2024 vedtok vi en enstemmig strategi og allerede i andre setning i det overordna målet heter det: «For å bedre vilkårene for medlemmene, både kunstnerisk og økonomisk, skal Dramatikerforbundet i sitt kulturpolitiske arbeid aktivt søke breie allianser.» Videre heter det i et av kulepunktene under første hovedmål: «Søke samarbeid og dialog på tvers av gamle skillelinjer og bransjeinndelinger.» Det finnes vel knapt en breiere allianse enn LO i Norge. Her står vi sammen med renholdere, barnevernansatte, bibliotekarer og industriarbeidere.

Skepsisen noen har overfor LO kan virke som den bygger på at man blir bundet partipolitisk. Dramatikerforbundet jobber opp mot de fleste politiske partier og på årsmøtet hadde vi både Høyre og SV representert. Men når LO støtter Ap og venstresida handler dette om hvilke partier som står for de politiske løsningene LO ønsker. Slik er det også for DF, vi må se hvilke partier som støtter den kulturpolitikken vi ønsker. Samtidig som vi forsøker å få både LO og de ulike politiske partiene til å gå inn for den politikken vi ønsker.

Da jeg talte til LO-kongressen snakka jeg om viktigheten av en statlig finansiert kunst med armlengdes avstand-prinsippet for å sikre kunstens uavhengighet og autonomi. Og så vektla jeg solidaritet. Nettopp når vi ser hvordan ytre høyre begrenser ytringsfrihet for kunstnere i land etter land, må vi stå samla her hos oss. Ikke godta et narrativ som setter kunstnere opp mot vanlige folk. Vi er også vanlige folk og i LO står vi sammen med arbeiderne.

Land vi tidligere så som allierte går etter marginaliserte grupper: skeive, trans, minoriteter og kunstnere. De vil også knuse fagforeninger. Dette må vi huske. Vi støtter retten til streik og tariff, til gjengjeld forventer vi støtte når kunstnere blir angrepet. Vi ønsker en brei fagbevegelse som utviser solidaritet. Innad i LO, men også utover egne interesser, vi støtter et mangfoldig samfunn. Sammen blir vi sterk.

Å jobbe med kunst er aldri nøytralt. Når ytre høyre angriper kunstnere kan vi ikke si at det ikke har med oss å gjøre. Det har alt med oss å gjøre. Å ønske seg en apolitisk kunst er også politisk. For hvem vinner på at kunsten skal være et apolitisk felt? For å si det med Dante: Det er et mørkt sted i helvete reservert dem som i krisetider påberoper seg nøytralitet. Det er ikke der vi ønsker å være. Da vil vi heller være på barrikadene. Større. Sterkere. Sammen.