Pia Maria Roll

Hva jobber du med nå?

Jeg arbeider med to veldig ulike prosjekt som begge tar utgangspunkt i hendelser som fant sted på 30-tallet. Den ene er et arbeid om morfaren min som var forstmann for Treschow Fritzøe i mellomkrigstida (i de svære skogsområdene mellom Larvik og Skien) og hvordan hans historie berører ideene til den skandaliserte tyske psykoanalytikeren Wilhelm Reichs som er kjent for The Mass Psychology of Fascism fra 1933.

Den andre er en forestilling om debattene rundt det indiske kastesystemet mellom Mahatma Ghandi og dalit-politikeren Bhimrao Ramji Ambedkar.

I tillegg er det turneplanlegging for tidligere forestillinger og veiledning av en av de aller siste Masterstudentene fra Akademi for Scenekunst. Det er alltid et privilegium å få arbeide med studenter fra Fredrikstad, og jeg mener at teaterfeltet må ta opp igjen kampen for å få bygget opp skolen innenfor en annen institusjon enn HIØ.

Og ikke minst har historien om Ways of Seeing fått ny aktualitet med de mange harde angrepene mot politisk kunst i ulike deler av verden. Vi reiser mye rundt og diskuterer sensur og kulturkrigenes mange former i lys av egne og andres erfaringer. Neste stopp er Athen blant annet med scenekunstnere fra Georgia, Serbia og Palestina.

Har du en kunst- eller kulturopplevelse i løpet av siste året som du vil trekke fram?

Ja, mange!!

Armin Hokmis barberblad av suggesjon «Shiraz» på Dansens Hus, Espen Sommer Eide og Hanan Benammars «Seeing sound» en nydelige bittelillen konserperformance basert på feltopptak fra krykkjekolonien i Nusfjord vist i Verdensteatret lokaler (denne uerstattelige legenden i norsk teater som for hundrede gang er fratatt all økonomisk støtte og trues med nedleggelse), Birgitte Sigmundstads «Det nye museet» - morsom og råelegant dokumentar om det nye Nasjonalmuseet vist på Høstutstillingen, Vibeke Harper/Einat Weizmans «In heavy water» et historisk lesedrama, intelligent og viktig, om det norske bidraget til israelsk våpenindustri, denne forestillingen burde de norske institusjonstearene ha kasta seg over umiddelbart og tilbudt utvikling og produksjon!!, arkitekten Eyal Wizmans «A Carthography of Genocide» en rapport utarbeidet av Forensic Architectures - en gruppe arkitekter, kunstnere, forskere, filmskapere, advokater og journalister som har forsket fram nye metoder for å undersøke og av­dekke statlig og institusjonell vold, Katrine Dirckinck-Holmfeld og Hanan Benammars Cancel Culture Club & Spa - utstilling og maratonsymposium om kulturkrigene på Nitja senter for samtidskunst, Tuva Hennums «Mitt pedofile eventyr» en svart stein av en forestilling vist i et 20 kvm stort grendehus på Tøyen, Grusomhetens Teaters «SVART OG HVIT NATT» - tenk å etter 30 år ha så mye raffinert faenskap i seg - Gratulererer!, og sist men ikke minst Hooman Sharifi/Cullbergballettens «While in battle I’m free, never free to rest» - denne forestillingen er rett og slett et mesterverk, 24 dansere med en tillitt til hverandre, til scenekunsten til livskraften som minnet alle som var der om hvor viktig og sterk scenekunst kan være.

Hva er det beste med Dramatikerforbundet?

Dramatikerforbundet har vist seg som en tydelig stemme og støtte til kunstnere i de siste åras viktigste saker. Det setter jeg utrolig pris på.

Hva leser du nå? Har du tid til ti?

(ikke hørt om #tidtilti? Les mer her: https://www.dramatiker.no/aktuelt/tid-til-ti)

På jobb leser jeg Suraj Yengde – «Caste. A Global Story». Hjemme leser jeg Arundhati Roys «Min havn og min storm». Den siste handler om forfatterens mor, som døde i 2022, slik at Roy endelig kunne skrive bok om henne. Den er nydelig.