Ole Giæver

Hva jobber du med nå, Ole?

I fjor høst ble jeg truffet av denne dyrtiden som jeg inntil da bare hadde lest om, da et prosjekt jeg hadde regnet med skulle få støtte ikke fikk det likevel. Det heter som kjent at nød lærer naken kvinne å spinne, så da var det bare å brette opp ermene og utvikle noen av disse halvmodne ideene jeg hadde liggende, og sende av gårde søknader til det som fins av støtteordninger. Heldigvis tikket det inn noen positive svar utover vinteren og våren, slik at jeg fremdeles kan kalle meg dramatiker og filmskaper, og med det resultat at jeg nå skriver på tre forskjellige filmprosjekter. Det som ligger lengst fremst i skuffa har tittelen «Foreldremøtet» og er en dramatisering av ett enkelt foreldremøte i realtid, der en vond mobbesak skaper et voldsomt ubehag i foreldregruppa. De andre to prosjektene er en samisk skrekkfilm basert på den mytologiske skikkelsen Rávga, og en film med Svartedauden som historisk ramme for handlingen.

Har du en kunst- eller kulturopplevelse i løpet av siste året som du vil trekke fram?

Jeg så den danske filmen «Hjem, kjære hjem» av Frelle Petersen på kino nettopp. Det var en stille og lavmælt, likevel medrivende og emosjonell film om hverdagsmenneskets kamp for å få endene til å møtes. Både dramatiker og regissør Petersen og hovedrolleinnehaver Jette Søndergaard jobbet i hjemmehjelpen som en del av forberedelsene til filmen, og det har nok bidratt til at filmen oppleves så autentisk, ujålete og nær. Anbefales!

Hva er det beste med Dramatikerforbundet?

Selv om jeg ikke møter de andre medlemmene så ofte, så gir det å være medlem en følelse av å tilhøre et kollegialt fellesskap. Noe av det beste med forbundet er at de bistår med konkret støtte og hjelp i kontraktsforhandlinger. Jeg sender alle kontraktene mine til forbundets jurister før signering, og får alltid god og nyttig veiledning.

Hva leser du nå? Har du tid til ti?

(ikke hørt om #tidtilti? Les mer her: https://www.dramatiker.no/aktuelt/tid-til-ti)

Jeg har nylig lest ferdig Aksel Kiellands «Besatt – om hvordan den digitale kapitalismen invaderte menneskekroppen». Den berører temaer som i høyeste grad angår oss dramatikere, og byr på flere oppsiktsvekkende og presise betraktninger, spesielt mot slutten av boka, da forfatteren tar for seg bruken av KI i underholdningsindustrien. Akkurat nå er jeg mellom bøker og lukter litt på «Scenemennesket» av Jenny Hval og Mariken Lauvstads «Kampen for kunsten – et forsvar for kulturens rolle i demokratiet». Jeg har absolutt tid til ti, leser hver kveld på senga og gjerne i ledige lommer på ettermiddagen.