Ibrahim Fazlic

Fazlic arbeider tverrfaglig, primært i det frie scenekunstfeltet. Stykkene hans er oppført på flere av de programmerende scenene og festivalene rundt om i Norge. De seneste er også oversatt til fransk. Ibrahim har vært husdramatiker ved Dramatikkens hus i to perioder, mottatt ibsenscope-stipendet, og flere år med arbeidsstipend fra statens kunstnerstipend.

Hva jobber du med nå, Ibrahim? 

Dette året har opplevdes som en slags restart for mitt skrivende og skapende arbeid. Etter flere intense år i konstant produksjon, kræsjlandet jeg foran skrivepulten. Refleksjon er viktig for et kunstnerskap, og året frem til nå har ønsket velkommen flere interessante samarbeid for de kommende årene.

Akkurat nå arbeider jeg på en kunstnerisk plattform som både vil bli fire produksjoner, panelsamtaler, kunstfaglige møtepunkt og utveksling, workshops og en tolv timer lang immersiv teaterproduksjon. Hele plattformen er grunnlagt i en dypt tverreligiøs og intermytologisk estetikk. Et dødens lystspill det vil dryppe av.

I tillegg pusler jeg litt med en potensiell publikasjon – vi får se.

Har du en kunst- eller kulturopplevelse i løpet av siste året som du vil trekke fram?

Her vil jeg faktisk trekke frem en bok! «Etter hvert vil øynene venne seg til mørket» av Bruno Jovanovic er en konsis og intens beretning preget av en illsint fremdrift. Her veves den bosniske kulturen med den norske i en skeiv kraftsalve av fremmedfølelse og oppgitthet. Jeg himler gjennomgående med øynene like hardt som fortellerstemmen samtidig som jeg blir med ham på både å elske og hate.

Boken er virkelig en snack.

Anbefales!

Hva er det beste med Dramatikerforbundet?

I tillegg til å være et forbund som kjemper for våre rettigheter og vår plass som dramatikere, er forbundet også et fagfellesskap for hele spekteret av dramatikk og dramatikere. Jeg opplever medlemmene som genuint nysgjerrige og interessante mennesker. Ikke minst ærligheten og uenigheten. Diskusjonene føres på generøst vis i en uenighetskultur og et usjenert meningsmangfold av det sjeldne slaget. Som dramatikere sitter vi som regel på hver vår tue – da er det fint å ha et forbund som også fungerer som et kollegium. Jeg er ganske sikker på at vi har de beste medlemsfestene.

Hva leser du nå? Har du tid til ti?

(ikke hørt om #tidtilti? Les mer her: https://www.dramatiker.no/aktuelt/tid-til-ti)

Du, vet du hva. Akkurat nå leser jeg først og fremst bøker. Å lese dramatikk gjør jeg sjeldent annet enn av profesjonell nysgjerrighet – dramatikken er jo ikke først og fremst skrevet for å være en leseropplevelse. Bøkene derimot, de er skrevet for dette. I lesebunken akkurat nå har jeg Eirik Willysons «Hemmelige tjenester,» Kenneth Moes «Verden og meg selv» og Runa Borch Skolsegs «Renessansefeminin Horror». Alle tre forfatterne er også dramatikere. Jeg har også fisket frem Koranen, som jeg tenker det er på høy tid å konsumere. Sistnevnte av både profesjonell og personlig interesse.

Tid til ti? Joda, jeg har alltid tid til ti, men hvorvidt jeg har oppmerksomhet til ti, det er en annen sak. For tiden knoter jeg så dypt inni floker av egen tekst og arbeid at hjernen føles for svidd på slutten av en dag til å være mottakelig for annen tekst. Men bunken av bøker ligger der på skrivebordet likevel og håner meg for ikke å åpne dem. Kjenner jeg gleder meg til sommer og fri. Da skal jeg ta de med til både parken og stranden, alle sammen, for litt kvalitetstid inn i andre tekster enn mine egne.