What are we fighting for?

Om utsagnet fra Churchill er historisk korrekt eller ei, så er det i alle fall en viktig påminnelse. Da forslaget om å kutte på kulturbudsjettet for å bruke pengene på våpen under andre verdenskrig kom, svarte Churchill: Then what are we fighting for.

Hva kjemper vi for? Hva er våre kamper? Det er lett å ta avstand fra islamistisk eller høyreekstrem terror, men vi er alle ansvarlige for ytringsklimaet. Man må holde tunga rett i munnen når man snakker om solidaritet og ytringsfrihet. Å være for ytringsfrihet er et ansvar. Hvis man skal være for ytringsfrihet må man være i stand til å se at omkostninger for ytringer ikke er likt fordelt og at en reell ytringsfrihet også handler om ytringsklima og makt. Man kan være for ytringsfrihet, men for den som ikke har noe sted å komme med ytringene sine, hvor mye er den da verdt? Hvem holder mikrofonstativene? Hvem når opp til dem?

Er vi i ferd med å bli en nasjon av ulike grupper som ikke forstår hverandre? Hvor er den offentlige samtalen på vei? Snakker vi forbi hverandre? Vi må ikke komme dit at vi havner i en skyttergravskrig av bebreidelser, mistenksomhet og frykt. Frykt for å være et mål for vold i form av hat eller terror, eller frykt for å bli tatt til inntekt for det. Frykt er et fryktelig dårlig utgangspunkt for kommunikasjon.

For å ha en samtale må vi forstå hverandre. Forstå ordene, meningene og andres virkeligheter. Vi er blitt et mer mangfoldig samfunn, og om vi ikke forstår eller har tillit til andre, både folk og institusjoner, kan samfunnet fort rakne.

Noe av det som gjør et land til en nasjon er nettopp kulturen. Som skapende kunstnere og historiefortellere har vi mulighet til å bidra. Dess flere stemmer som kan fortelle fra sin virkelighet, desto større grunnlag for å forstå hverandre. Som dramatikere og manusforfattere lager vi fortellinger som gjør at publikum kan føle empati og innlevelse med karakterer forskjellige fra dem selv.

I disse dager kan vi gratulere et 20-talls avgangsstudenter med bachelor i manus for film, serie og scenetekst med fullført studium ved landets høyskoler. Vi ønsker dere alle velkommen i vår krets! Vi vil oppfordre våre nye rekrutter til å fortelle sine egne historier, de ingen andre kan fortelle. Høyskolene må dessuten, som kulturfeltet ellers, jobbe for mangfold i sin rekruttering. Og vi må alle, gamle som unge, oppsøke det som er forskjellig fra oss selv, være nysgjerrige på det vi ikke kjenner, og løfte andres virkeligheter fram i lyset på scene og skjerm. Vi trenger et mangfold av stemmer!

Med håp om en god og fredfull sommer til alle.

Ellisiv Lindkvist og Øyvind Rune Stålen
Leder og nestleder, Dramatikerforbundet