Takk, dramatiker!

Oslo har vært trykkende varmt i mai, men juni kommer, og det løsner. Regnet høljer ned, om morgenen femte juni 2024. Line Rosvoll kommer ut fra leiligheten på Sagene, det kan se ut som at hun har pynta seg litt, hun skal på sykebesøk etterpå, og går som ubemerket av vinden og bygene til et bakeri på Bjølsen, mens hun gruer seg til å møte meg. For jeg, jeg er dramatiker, en av de som har fått avslag på skrivestøttesøknader fra Dramatikkens hus, mens Rosvoll er fortsatt Kunstnerisk leder ved Dramatikkens hus, og den som har hatt hovedansvaret for å, gjennom prioriteringene av de søkbare midlene, bidra til å forme norsk dramatikk. Hvem skal få hva for å skrive hva? Dette har Rosvoll definisjonsmakten over, nå, og i enda fire uker. Men om bare fire uker skal hun gå av, etter ti år som kunstnerisk leder. Kan hun åpne litt mer opp nå, til å si litt mer om hva hun egentlig mener om dramatikken, dramatikerne, og prioriteringene sine ved Dramatikkens hus? Himmelen åpner seg i nye byger mens jeg tar sykkelhjelmen av, den er kliss våt, og tenker over mine egne mange hatter og roller på kunstfeltene, og hvordan jeg skal posisjonere meg i denne samtalen. Men før jeg har rukket å tenke særlig mye lenger, blåser Rosvoll inn døra og kommer bort, smilende, og jeg får lyst til å klemme, er det lov til å klemme? spør jeg, mens sykkelhjelmen ligger til tørk på en radiator og hattene og rollene som vi begge har – kunstnerisk leder, dramatiker, regissør, journalist, vennlige bekjente og skrivekollegaer - fordamper i lufta. Selvfølgelig er det lov til å klemme! Og det er nå hun sier, på eget initiativ og spontant: Jeg har grudd meg til dette. Du har jo nettopp fått et avslag. Og jeg hater de avslagene. De er jævlige.

Og når hun sier det slik, med en gang og direkte, løsner også samtalen. Avslagene er jævlige?

- Ja, de er helt jævlige, sier Rosvoll: Det var 196 søknader i denne runden, og 40 av dem fikk en form for tilskudd. Før i tiden ga vi tilskudd til nesten halvparten av søkerne, nå får i gjennomsnitt 22 % en tildeling.

Så Rosvoll gjør det potensielt kleine til en umulighet gjennom en slags monolog, eller faglitterær rant om Dramatikkens hus før og nå, en slags oppsummering over ti års arbeid som kunstnerisk leder av Dramatikkens hus. Hva var dramatikken den gang da hun tiltrådte stillingen som kunstnerisk leder, altså i 2014, hva er den nå etter ti år, og hva har Dramatikkens hus gjort for den?

- Da jeg ble ansatt, lagde vi magasiner, sier Rosvoll: Jeg satt og bladde i de her om dagen. 26 dramatiske verk ble utviklet med støtte fra Dramatikkens hus det året, 2014, og KUD, som er de vi får pengene fra, er opptatt av dette tallet: Hvor mange tekster er bakt og klare til å vises (hun spiser litt på brødskiva si) og hvor mange møter sitt publikum? Det tallet forsvarer pengene vi får. Og sakte har tallet på premierer steget, til 67 det siste året før korona. Men nå er det litt færre. Hva betyr det, er kurven på vei ned? Det er vanskelig å si, for dramatikerne formidler produksjonene sine på nye måter, de har fremføringer på Salt, Trekanten, museene, i skogen - de leter etter andre rom og teatrene leter etter andre måter å produsere (kort pustepause) Dramatikerhonoraret har Dramatikerforbundet fått opp, og likevel er kunstnerøkonomi et tema. Det ser vi av tallet på folk som søker arbeidsstipend. Og vi har hatt en fordobling av søkere på de søkbare midlene våre, bare det siste året. Så svaret på en mulig nedgang i premierer er sammensatt. De store teatrene setter opp mindre, de sier opp folk, det er dyrtid, men vi har likevel dramatikere som framføres over hele Europa. Det er etterspørsel etter norsk dramatikk i hele verden og ja, det har også selvsagt å gjøre med at vi har dramatikere som framføres over hele Europa.

Sier du at dramatikerne har blitt mer kreative med tanke på realiseringen av dramatikken sin fordi det blir produsert mer enn man har scenerom til?

- Ja, scenerommene er kanskje de samme. Men at dramatikeren endelig skal få betalt det hen skal ha betalt gjør det komplisert. Alle venter på intensivordningen – teatrene venter på den, jeg venter på den, dramatikerne venter på den.

Skriver dramatikerne bedre også, altså at det er flere verk som må/burde settes opp?

- Ja, dramatikerne skriver bedre fordi det har blitt en profesjonalisering gjennom skriveskoler, Dramatikkens hus, og fordi flere har brukt hele livet på å bli gode. Så ja, flere verk burde settes opp. Ny norsk dramatikk har en ekstremt høy kvalitet. Men det er skummelt for en produsent og en teaterleder å ikke velge seg en av de etablerte, som Arne Lygre, Monica Isakstuen, Maria Tryti Vennerød, Lisa Lie, Camara Lundestad Joof, Fredrik Brattberg, Demian Vitanza, Fredrik Høyer, Aksel Helstenius, Nelly Winterhalder, Kate Pendry, Ibrahim Fazlic, Krisofer Grønskag, Siri Broch Johannessen eller kompaniene Susie Wang og Goksøyr/Martens. Alle dramatikere konkurrerer dessuten med en død dramatiker, for å sitere Arne Lygre, og det er mange døde dramatikere. Likevel fostrer dette lille landet nye, sterke dramatikere.

Dramatikerøkonomien

En konsekvens av dette stadig sterkere nivået på dramatikken er altså at flere dramatikere har mindre inntekt fordi avsetningene til stipender, utviklingsstøtte og produksjon ikke øker i takt med nivåhevingen og tallet på søkere. Kampen om støttemidlene har blitt større, søknadsbunkene er fordoblet, og den kombinasjonen medfører altså flere avslag enn før. Noe bevilgende myndigheter åpenbart ønsker, siden de ikke prioriterer annerledes. Eller hva tenker Rosvoll?

- Ja, sier hun: Bevilgende myndigheter har gitt oss Dramatikkens hus. Vi er et verktøy, er et ambulerende verktøy, et scenehus, en slektsgård og et møtested. Vi trenger likevel mer midler for å svare på gartnerivirksomheten med de unge talentene. Norsk Dramatikkfestival bør prioriteres med større tildelinger. Vi har ellers Unge Vikens UNG TEKST satsing, TeksLab, Scenetekstivalen til Ferske Scener, SPKRBOX og Bergen Dramatikkfestival, sistnevnte med en enorm kvalitetssatsing rett over sommeren. Teater Vegas utrettelige innsats for norsk dramatikk. Vi er mange som jobber for å finne den neste nobelprisvinneren, for å si det sånn! Eller: vi er mange som jobber mot det samme målet.

Tenker du at dramatikere i Norge skriver for mye dramatikk? Siden det hverken er visningssteder nok, eller bærekraftig i et kunstnerøkonomiperspektiv?

- Nei, jeg tenker ikke det, nei nei nei. Dramatikken er ursjangeren, urlitteraturen. Som kunstnerisk leder, noen uker før jeg skal gå av, er det umulig å si at det blir skrevet for mye. Nei, vi får ikke Jon Fosse eller den neste Aisha Ibsen uten at vi sier Skriv, skriv mer! Synliggjøring av tilskuddsordningene våre har da også vært et satsingsområde for oss. Vi har gått all in på sosiale medier. Nå er vi synlige for mange skrivende. Men ja, det er en utfordring fordi vi må ha kapasitet, bekvinning og bemanning til god dramaturgisk og teaterfaglig oppfølging.

Er det noe om dette, altså de bevilgende myndigheter sine prioriteringer, som du kan si noe om nå som du går av, som du ikke har kunnet sagt høyt før?

- Styresmaktene er flinke til å minne oss på om å ha vann og jod-tabletter i boden. Men er det nok fokus på den mentale beredskapen? Hvis vi ikke er sterke i sjelen, det er store ord – men likevel: hvis vi ikke er mentalt sterke, hvordan kan vi styrke oss til å tåle verden og situasjonen nå, vi som ser på Netflix, spikker på hytta og maler kjøkkenet i en ny farge? Se på Ukraina - ukrainerne har en dyp forankring, kulturelt og nasjonalt, som jeg ikke er sikker på om vi har i Norge. Vi trenger å styrke vår psykologiske, mentale, kulturelle og filosofiske beredskap. Det er dramatikernes jobb å hjelpe oss med det.

Men om dette er noe jeg ikke har kunnet si før? Jeg har ikke egentlig ment at det er min jobb å snakke høyt. Jeg ønsker at dramatikerne skal snakke høyere enn meg. Jeg er en fasilitator, kurator, det er ikke mine ord som hjelper her. Når det har vært spørsmål om intervjuer, har jeg tenkt: men jeg er jo ikke interessant. Dramatikkens hus er et verktøy og jeg har vært et verktøy for dramatikerne for å få ting til å skje.

Men det er mange som har et ansvar - institusjonene har også et ansvar. De må bidra til å styrke det frie feltet gjennom å ivareta og oppføre den gode, levedyktige dramatikken, og ha omsorg for de begavede dramatikerne våre. Dessuten er vi et kulturhus i Oslo. Oslo kommune må ikke slippe oss. Summen de gir oss er liten, men av stor betydning. Norla overfører midler til oversettelser som er forvaltet av Dramatikerforbundet, og vi ser at etterspørselen tilsier at vi trenger mer. Midlene kan få den norske dramatikken ut i verden, som man har fått gjort med Jon Fosse, Arne Lygre, Monica Isaksuen og Fredrik Brattberg og hva med alle de andre gode kvinnelige dramatikerne? Katherine Nedrejord for eksempel! Forlagene har et ansvar, vi trenger at forlagene gir ut dramatikk, vi trenger det norske dramatikkforlaget Songbird. Og vi trenger alle oss koffertbærerne, manusbærerne som løper rundt som febrile agenter som overbeviser verden. Det er en del hemmeligheter i norsk dramatikk, for norske regissører, produsenter og teaterledere. Det er mye gull her som de ikke vet om. Og her er det mye for Camara Lundestad Joof, som den neste lederen, og det superteamet som hun skal jobbe videre med, å ta tak i. Hun trenger ikke lenger å si at Dramatikkens hus er viktig, det vet alle nå. Men vi må gå i videre samarbeid med hele feltet, og feltets mål, for vi ønsker alle at dramatikken skal komme til publikum.

Ja, Lundestad Joof har denne unike kombinasjonen av å være en kunstner og dramatiker som tar opp allmenngyldige og eksistensielle tema og samtidig bruker stemmen sin og ressursene sine til kulturpolitikk. Det har hun blant annet vist som medlem av Kulturrådet. Og apropos Kulturrådet, det var på den tiden at du tok over som leder for DH at daværende leder av Den norske Forfatterforening, Sigmund Løvåsen, nå leder av Kulturrådet, ble intervjuet for Kopinors magasin Fabelaktig Formidling. Naturlig nok var samtalen i perspektiv av kunstnerøkonomien. Også da var kunstnerøkonomien under press, og Løvåsens råd den gangen var «ha en annen jobb ved siden av [skrivingen]. Hva er ditt råd?

- En kunstner kan ikke egentlig få råd av meg. Kun skrive, og skrive mer! Jeg lever selv med en frilanskunstner og jeg ser hva det koster. Jeg blir selv en frilanskunstner fra neste uke. De fleste av oss er det, faktisk. Vi må passe på hverandre, lyse på hverandre, heie på hverandre, og få hver og en av oss til ikke å gi opp. Men det å ha en annen deltidsjobb? Jeg vet ikke jeg, jeg skal kanskje i NAV-kø om en halvtime, så jeg vet ikke om jeg er den riktige til å svare.

- Jeg møtte en sykepleier som også er en veldig begavet dramatiker. Hun kom inn på kunstakademiet, samtidig som at hun kom inn på skuespillerlinja og valgte det. Jeg møtte henne på nevrologisk avdeling i går på Ullevål sykehus. Jeg trodde hun var i kostyme, men hun var altså på jobb. Og jeg ville skrike og protestere fordi hun hadde måttet ta en annen jobb og at vi går glipp av hennes skrivende talent. Ja. Men hun forholder seg til verden. Så kanskje skriver hun om det?

Tja. Jeg tenker på en referanse som Rosvoll delte tidligere en gang - Anaïs Nins dagbøker. At Nin skrev om å fornekte den virkeligheten man blir tilbudt, og dikte seg en annen verden. Ja, det går også an, oppdaget Line Rosvoll som ungdom. Nin ga Rosvoll ideen til å bli regissør, altså å skape en verden hun kunne tåle å leve i.

… Og, sier Rosvoll: Nin inviterte de hun ville snakke med til lunsj, gjennom hele livet. Hun fikk meg også til å tørre å ringe til Krzysztof Kieslovsky og Leonard Cohen.

Svarte de?

- Ja! Jeg fikk Cohens nummer av Marianne. Jeg ville ha han til Tønsberg der hun bodde for å spille narren i As you like it i Thesbiteateret. Men han måtte tjene penger og spilte i Miami Vice – eller noe annet dritt. Og Kieslovsky døde før vi fikk hatt den lunsjen.

Drabantikusteateret

Men hvem hadde glede av disse initiativene, den gangen? Tolvåringene i blokkene på Lindeberg øst i Oslo. Seksten år gammel, var hun og en venninne på Hartvig Nissens skole skapere av, og produsenter og regissører for Drabantikusteatret. De hjalp barna med å realisere sine skuespillerdrømmer gjennom en forestilling på Stovner Amfi. Året etter begynte hun på KHiO, som den yngste regieleven noensinne. Allerede før hun var ferdig med studiene fikk hun fast jobb på Den Nationale Scene. Også det omtalte Aftenposten som den yngste fast ansatte regissøren noensinne i Norge.

Det er ikke hvilken som helst kunstnerisk leder som i går natt ble takket av etter ti år: Hvis Dramatikkens hus er norsk dramatikk sin slektsgård (sitat Rosvoll, som siterer Anne-May Nilsen), så er Rosvoll en av en liten håndfull alma maters. Den Nationale Scene, Oslo Nye, Radioteateret, Det Norske Teatret, Norsk Dramatikkfestival og Dramatikkens hus er noen av institusjonene hvor Rosvoll har satt spor, som instruktør, dramaturg og/eller regissør. Hun har en lang rekke styreverv bak seg, og jurymedlemskap.

Vel skal hun nå runde av ti år på Dramatikkens hus og Dramatikkens hus skal over i en ny og spennende epoke. Nå er Line Rosvoll, teaterfaglig sett, fri. Det kan også ses som en ny start, en ny mulighet for norsk teater.

Og først altså runde av. Fra 26 til 67 premierer, om enn litt færre fra og med pandemien. Det er fasiten, som bevilgende myndigheter altså vurderer institusjonens relevans og posisjon ut fra. Rosvoll er fornøyd med utviklingen.

- Jeg er veldig stolt. Det må jeg tørre å si.

Institusjonens statsoppdrag er å bidra til utvikling av ny norsk og samisk dramatikk og å være fagfeltets utviklingsarena og prøverom. Dramatikkens hus skal, ifølge egen formålsparagraf, utvikle kunstnerskap, bidra til å løfte kvaliteten på nyskrevet norsk dramatikk og arbeide for at tekstene blir produsert og finner et større publikum.

Rosvoll har vært kunstnerisk leder i ti år når hun går av 31. juni. Denne tiårsperioden blir i siste årsrapport (publisert februar 2024) beskrevet som å ha hatt en moderat stigende mengde mottatte søknader, fram til 2023, da de opplevde «en eksplosiv vekst med 416 innsendte søknader», mot 204 søknader i 2022. Det ble i 2023 tildelt nesten seks millioner kroner i dramaturg-, skrive- og verkstedsstøtte, og over 6,5 millioner kroner i kunstneriske honorarer.

Rosvoll er, i tillegg til å være kunstnerisk leder, også daglig leder for huset, og har 11 fast ansatte med seg i laget. Driftsinntektene kommer direkte fra Kulturdepartementet, og fra Oslo kommune. Og for disse pengene og med det laget, har huset bidratt til så mange scenetekster i året at det i snitt de siste tre årene har vært en urpremiere av ny norsk dramatikk i uka, i vesle Norge.

Man kan definere huset og utviklingen gjennom årene med de tallene. Eller altså si det med Rosvoll: Det er en slektsgård for norsk teater, med dramatikken og dramatikeren som hedersgjest. Og uansett om det er det Dramatikkens hus er eller ikke, tar ikke Rosvoll æren:

- Jeg har hatt et team av hardtarbeidende og fagsterke medarbeidere, sier hun: Vi har bygget videre på arbeidet til tidligere ledere. Det har også vært gode og skarpe sparringspartnere i styret. Og man har historien: Anne-May Nilsen fant dette huset og sikret det?

- Det er helt fantastisk, en kremtomt midt i Oslo, sier Rosvoll.

Første møte med Dramatikkens hus. Og nå: siste?

Rosvoll gikk på KHiO og var rundt tjue år da hun besøkte Det Åpne Teateret for første gang. Da satt Anne-May Nilsen på gulvet og sorterte skruer. Rosvoll satte seg sammen med henne. Sorterte skruer, diskuterte dramatikken.

Nilsen hadde tatt initiativ til grunnleggingen av Det Åpne Teateret, tidlig på 1980-tallet. Det ble grunnlagt i 1983 av henne, Stian Sørlie, Barthold Halle, Esther Reiss og Steffen Johannessen.

Bygningen var da et sveiseverksted som, gjennom dugnader, og sponsormidler fra næringslivet, ble omdannet til teaterhus. I 1994 kjøpte Det Åpne Teater bygningen, for 4,8 millioner kroner – et spleiselag mellom kommunen og staten.

Rosvoll hadde altså tidlig kontakt med huset, bare et par år før hun fikk jobb på Den Nationale Scene Og siden da og i mange år, var det i den praktiske mekkinga av teater at Rosvoll befant seg. Dramatikkens hus skal ikke lenger være produsent, og det mener Rosvoll gir helt mening.

Så hvordan har hun trivdes da, med å legge vekk regissøren og kunstneren i seg, for å tilrettelegge på helt andre måter? Eller, premisset for spørsmålet blir feil. Rosvolls tilnærming til rollen som kunstnerisk leder har ikke fordret at hun måtte legge regissøren vekk:

- Å være regissør er å sette i gang prosesser i et rom, sier hun: Det er å dytte noe i gang, og skape en bevegelse. På en måte så tenker jeg at det er det samme jeg gjør på Dramatikkens hus. Runa Borch Skolseg sa plutselig en dag: Jeg aner ikke hvem du er som kunstner, du har vært her så lenge. Det var jo egentlig et stort kompliment, det, fra Runa.

Er det ikke å være kunstner, det å være kunstnerisk leder?

- Dramatikkens hus skal være et verktøy for hele feltet, og dramatikerne skal oppdage det og bruke det. Hele teaternorge skal oppdage det, og det skal generere produksjoner og forestillinger. Det skal være et prøverom og en utviklingsarena. At Dramatikkens hus har blitt alt dette er en sannhet.

Men hva med deg som kunstner, altså regissør. Hvem er du da?

- Noen som leter etter tekst, kanskje. Finner jeg noe som gjør at jeg kan utøve faget mitt?

Kanskje? Det er ikke lenge til du skal gjøre regi igjen, en tekst av Kristine Brusdal, mot slutten av juni?

- Jeg hadde ikke gjort det på 14 år, og det var veldig gøy å kjenne at det er der igjen. Det er litt som forelskelse, sier Rosvoll: Det kan gå mange år, og man tror at man ikke lenger har det i seg å bli forelsket. Men så plutselig er man det. Det var slik med regijobben, og jeg kjenner at jeg har det i hendene og i kroppen. Jeg er euforisk, og det likner forelskafølelsen.

- Regissøren må nå og da hentes opp. Det ideelle hadde vært en time hver morgen i Radioteateret og skuespillerne der. «Så sakte alt går,» tenkte jeg da jeg var ny på Dramatikkens hus. På Det Norske Teatret visste vi, da vi kom på jobb, at klokka syv kommer det to tusen mennesker for å se noe vi har laget. Dikterne, derimot, jobber annerledes. Sakteheten har vært utfordrende.

Men så da, etter at du er ferdig på Dramatikkens hus og med Brusdals tekst, skal du slappe av da?

- Nei, da skal jeg rydde etter meg på Dramatikkens hus. Jeg har aldri hatt tid til å rydde på mac’en, det er mye etterarbeid igjen. Så vil jeg dyppe tåa mi i regifaget igjen. Og lete. Skal man bruke det man kan, eller omformulere det?

Fjorten stykker på ti dager

Rosvoll forventet ikke, da vi skulle møtes, at dette intervjuet ville handle om henne som person også. Jeg møter henne på det. Men mens vi snakker, forstår jeg at hun forsøker å møte meg litt, med å fortelle litt om hvordan hun som så ung kom inn i dramatikken. Kanskje møtes vi da på en perfekt mellomting mellom et saksintervju – om dramatikkfeltet 2014 til 2024, og fenomenet Rosvoll: Hva skjedde egentlig henne som gjorde at hun ble en så sentral skikkelse i norsk teaterliv, og på hvilken måte skal hun bruke den stadig voksende kompetansen sin nå? Altså, hvordan skal det rosvollske fortsatt komme norsk dramatikk til gode?

- Jeg skal iallfall ikke skrive bok!

Men du skal sette opp ny, norsk dramatikk?

- Når Erik Ulfsby setter opp «Under open himmel» som sin avskjedsforestilling kjenner jeg villdyret og nå mener jeg regissøren våkne i meg, jeg satte også opp denne teksten på Det Norske Teatret en gang. Det var en veldig bra forestilling og da våkner lysten. Lysten, og framtidstrua.

For jeg trodde et veldig lite øyeblikk at jeg var Dramatikkens hus. Det varte ikke så lenge. Men i det glimtet trodde jeg at huset ikke ville klare seg uten meg. Men nesten alle kunstneriske ledere vet at vi ikke er faste. Jeg låner en post og forvalter et oppdrag, og vet hele tiden at man må gå fra det. Jeg bare glemte det litt, man vokser jo sammen med prosjektet sitt. Nå må jeg ta huset ut av meg.

Må du?

- Ja, jeg skal holde meg unna en stund, skal reformulere meg selv, lage nye dramaturgiplaner. Men først, sitte litt stille. Få opp et annet lytteøre, så vil det vise seg hva som kommer og hva jeg får lyst til. Jeg vil ikke sette opp det samme lenger.

Ikke så mye Ibsen og Shakespeare?

- Shakespeare er litt trøst, litt lørdagsgodt.

For du har en lang historie med ny, norsk dramatikk?

- Jeg jobbet i Radioteateret den gangen da vi alle satte på radioen, sier Rosvoll. Jeg fikk formidlet Per Schreiner til alle lytterne, lagde påskekrim av Gunnar Stålesen for 250 000 lyttere. Jeg trodde at det alltid skulle være 250 000 lyttere. Men det er jo ikke sånn lenger.

Det er jo ikke sånn lenger. Men du skal kanskje tilbake dit, til det gamle virket. Men først skal du takkes av, hva slags opplevelse blir det, tror du?

- De siste 10 dagene har Dramatikkens hus debutert 14 nye dramatikere, jeg har ikke vært på «slutter´n» for å si det sånn. 4 nye samisk forankrede dramatikere i samarbeid med Beaivváš Sámi Našunálateáhter, 4 tegnspråk-dramatikere har debutert i samarbeid med Teater Manu og 6 dramatikere som skriver med skeivt perspektiv har debutert på Vega Scene, det er bare å hengi seg til Pride Paraden på lørdag, sier Rosvoll, og legger til: Det er dramatikerne som må takkes, hver og en. Og det er jeg som skal takke.