Paneldebatt: Who Really Owns the Story?

Kronikken, som sto å lese i Rushprint 9. januar, tok opp de store endringene som tillates i et prosjekt etter at støtte er gitt, og utfordret bransjen på dette. Paneldebatten ble ledet av Rushprints egen Einar Aarvig.

Nestleder i Dramatikerforbundet, Øyvind Stålen, deltok i paneldebatten, og hadde mye på hjertet, blant annet at dette var et tema som få manusforfattere tør snakke om, i frykt for å provosere sine oppdragsgivere, altså produsentene. Fullu og Stenebråten er blant våre mest erfarne manusforfattere, ikke minst innenfor såkalte markedsfilmer, og deres kronikk er et modig og viktig bidrag til å bringe problemstillingen fram i lyset. Det store flertallet av norske produsenter er ryddige og anstendige, som i tillegg til å dyrke frem gode filmer og serier, er sitt lederansvar bevisst, både overfor skapere og stab. Men faktum er at dette er et økende problem som brer om seg, og Fullu og Stenebråten har vært med såpass lenge at de kan bevitne denne utviklingen førstehånds.

Manusforfatterne legger gjennom sitt manus hovedgrunnlaget for prosjekter som skaper store verdier for bransjen. Når finansieringen er innhentet, dels gjennom NFIs markedsstøtte, dels gjennom private investeringer og lån, kan dette grunnlaget legges helt bort, for «nå begynner man å lage den virkelige filmen». Dette må også være urimelig for de produsentene som ikke når opp i kampen om de få markedstildelingene NFI gir, som blir tapere i en konkurranse med uklare spilleregler. Likevel ser ikke produsentforeningen på dette som problematisk. Styreleder i Virke Produsentforeningen, Sveinung Golimo, fremholdt at forutsetningene kan endres såpass mye underveis, at produsenten må ha frihet til å tilpasse videre utvikling og produksjon.

Den eneste instansen som har full oversikt over problematikken er NFI, som gjennom søknadene til markedsstøtte har tilgang til alle søknadsmanusene. Avdelingsdirektør for Produksjon og internasjonale relasjoner, Kjetil Omberg, viste imidlertid liten interesse for å ta tak i problematikken. Ifølge ham var dette noe bransjen selv burde ordne opp i, og for øvrig mente han at dette var noe man burde ha sagt fra om tidligere.

Norske Filmregissører var også med i panelet ved leder Igor Devold. Manusforfattere og regissører står ofte på hver sin side i disse konfliktene, men også regissører opplever å være «søknadsregissør», for så å bli byttet ut når støtte er gitt og prosjektet faktisk skal realiseres.

Dramatikerforbundet og filmregissørene tar nå sammen med Filmforbundet initiativ til å utarbeide en standardmal for utviklingskontrakter, med vilkår og prinsipper, og sette klare premisser for hva man skal kunne forvente når man går inn i et utviklingsløp. Forbundene inviterte produsentforeningen til å delta i dette samarbeidet, men det ble kontant avvist av Golimo. De ønsker størst mulig handlefrihet. Alle er innforstått med at filmskaping er en enormt vanskelig øvelse, som noen ganger krever store og små endringer, både i personell og innhold. Dramatikerforbundet har som sagt inntrykk av at de aller fleste produsenter har gode prosesser, men det gjør det dessverre vanskelig å overbevise produsentforeningen om at dette er et økende problem. Foreningenes håp er at når resten av bransjen klarer å enes om en god standard, vil produsentene følge opp dette. «Bransjestandard» er jo vanligvis en vanlig forklaring på hvorfor de gjør som de gjør.

Dramatikerforbundet har verken ønske eller mulighet til å diktere den kunstneriske utviklingen av en film, fokus er på å sikre ryddige og forutsigbare prosesser, og rimelige vilkår.