Mitt Halle rike!

– Hva jeg tok med meg fra Sam Besekow? Jeg minnest at da han var instruktør for Liv Dommersnes følte hun at han gjorde henne passiv. «Han tenker for meg,» sa hun, da Besekow ikke fortalte Liv hva hun skulle gjøre med armer og bein, men sa hva hun skulle tenke. Han var en fantastisk instruktør.

– Men Liv Dommersnes var ikkje nøgd?

– Liv syntes hun ble ledet for meget. Hun mente at Sam gjorde alt arbeidet.

Men når Barthold Halle ser tilbake på 80 år i teateret, mest av alt som instruktør, så er det Sam Besekow han kallar «min skole».

Og det byrjar medan Halle går på gymnaset. Det er under okkupasjonen, og Halle jobbar i amatørteateret. Det er i amatørteateret at det spennande skjer på den tida, da Nationaltheatret og Det norske teateret blir drive av nazistane og øvrige teatre vaktar seg vel for kva signal oppsettingane deira sender ut. Så publikum vil heller gå til amatørteateret, der aktørane er meir fri. Barthold Halle og gjengen øvde hos paret Guri og Finn Ludt. Guri Ludt dreiv med dans og dansestudio, Finn med musikk, og da dei kjøpte to leilegheiter og slo ut veggen mellom dei, hadde dei eit stort rom der aspirerande scenekunstnarar holdt til. Dei sette opp verka sine på Bøndenes hus, no Nynorskens hus, i Rosenkrantzgate. Der spelte amatørane - nokre, som Halle, godt under atten år - for fulle hus.

– Amatørteatrenes stilling i Norge var helt annerledes. Den store motstandsbevegelsen var jo sivilsamfunnet. Seks hundre prester ble fengslet fordi de nektet å underkaste seg nazistene. Teatergruppen som jeg ble medlem av besto i stor grad av studenter, noen arbeidsledige. Jeg husker best at Finn Ludt skrev originalmusikk. Vi drev mye med cabaret. Men vi satte også opp et stykke som jeg skrev, om skyld og soning, da jeg var rundt atten.

– Spilte dere det?!

– Ja, på Bøndenes hus. Det var et forferdelig alvorlig stykke. Jeg hadde ideen om at det måtte skje i en kald hytte langt inne på fjellet.

– Ble det det da?

– Ja, og det handlet om skyld og soning.

Barthold Halles son Jesper Halle har teke over spørsmålstillinga for ei lita stund, og ser storaugd og nysgjerrig på faren sin. Dei sit på eine sida av eit stort bord i Halles spisestove. Bak dei ser eg inn til ei anna stove, med ein stor, vakker, kvitglasert og svensk kakkelovn. Det er ei varme i dette rommet, kanskje hjulpet av vårsola lyser opp hagen utanfor vindauga. Men også i denne interessa som er å spore mellom far og son. Dei har mykje til felles, men framleis noko å oppdage hos kvarandre. Dei har jobba på same felt, i fleire av dei same institusjonane - innanfor teateret og dramatikken. Og begge to har dei vokse opp i denne villaen i Bestumåsen. Sonen Jesper er dramatikar, og har – ved sida av eige kunstnarskap – 50% stilling som professor i scenetekst på KhiO. Han er innom faren mellom jobbmøte. Far og son har hatt felles prosjekt også, som Mørkemors hemmelighet og Kong Oskar av ingenting. Barthold hadde regi, Jesper tekst og bror hans, Morten, musikk.

Dramatikaren

Halle senior er medlem i Dramatikerforbundet, da han har hatt tre verk sett opp på etablerte scener: den musikkbaserte Ola fra Sandefjord om norske krigsseilarar under Andre verdskrigen, Roser i Ørkenen om Henrik Wergeland, og Tordenshow, om Petter Wessel, den gangen med Toralf Maurstad i hovudrolla som Tordenskiold.

– Men min karriere har først og fremst vært som instruktør. Jeg har satt opp 150 forestillinger og jeg begynte tidlig. Den første urpremieren min hadde jeg da jeg var 23 år. Det var Johan Borgens Vikinger. Jeg fikk et hyggelig forhold til Johan Borgen, og satte opp flere stykker, blant annet Mens vi venter, et svært spennende stykke som noen burde lese på nytt i vår tid. Det er interessant politisk, og et godt stykke.

– Men den første urpremieren din stod da du var 23 år gamal?

– Ja.

La oss ta det frå byrjinga: Barthold Halle var fødd i Horten i 1925 og vaks opp i Oslo. Han var i gang med gymnaset da Tyskland okkuperte Noreg, og fekk, rett etter krigen, jobb på det banebrytande forsøksteateret Studioteateret. Han var da 22 år gamal, og blei assistenten til den dansk-jødiske instruktøren Sam Besekow.

– Jeg skulle passe butikken da han var borte. Og han var ofte borte. Han pleide å si at han var syk. Men det kom fram at han hadde en annen jobb i Sverige.

– Så du hadde ansvar for framsyningane hans?

– Delvis ansvar. – Sam Besekow var min skole. Han var jævlig god.

Halle jobba på Studioteateret frå 1947 til 1949.

– Teateret hadde ingen statsstøtte. Men det fikk en kommersiell suksess, som var da de satte opp Byen vår av Thornton Wilder - i Finnmark.

– I Finnmark - på førtitalet? Det høyrest strabasiøst ut!

– Forestillingen var skrevet ut fra at det ikke skulle være scenografi. To gardintrapper var hele scenografien i Byen vår. Publikum skulle danne seg et bilde av det hele, gjennom de to gardintrappene, det var hele vitsen. Det skulle derfor være mulig å turnere i Finnmark uten en masse scenografi. Det var en stor suksess. Men det var også en heltemodig aksjon. De ble sjøsyke og var utsatt for veldig mye vær.

– Du var ikkje med?

– Nei, jeg var ikke med. Men de spilte altså for fulle hus i Finnmark, og tjente endelig penger. Men så gikk det dårlig og man kjøpte inn en bil for å lodde ut og redde butikken. Men det endte med at alle som hadde satt penger i dette ble betalt tilbake med lodd i lotteriet.

Frå Studioteateret til dei etablerte scenene

FRÅ Studioteateret blei Halle med Jens Bolling til Rogaland teater. Bolling hadde blitt tilsett som skodespelar og blei etterkvart teatersjef der. Han engasjerte Halle som instruktør, moglegvis historisk ung, før han var tilbake i Oslo i 1950 for ei stilling på Folketeateret.

– Jeg tror vi hadde med tre-fire skuespillere fra Rogaland teater da vi åpnet det året. Jeg fikk en spesiell plikt for å ta meg av barneforestillinger. Det første jeg gjorde var å sette opp Scapins skøyerstreker - for barn. Jeg husker ellers at vi satte opp Jeg har en venn av Maxwell Anderson, før Shakespeares De lystige Koner i Windsor.

– Eit politisk stykke der, alså. Korleis var norsk teater på femtitalet?

– Noe av det interessante med Folketeateret var at det kanskje speilet APs politikk på den tiden AP var ikke spesielt engasjerte og interesserte i å holde teateret levende. I Sverige, derimot, ble det opprettet noe som het Folketeaterforeninger. Man skulle ha riksteater utover i landet, og programmeringen startet hos publikum. Publikum skulle selv få ord med i laget om hva som skulle settes opp. I Oslo gjorde man det motsatt. Der ble en sekretær ansatt for å selge ut et forhåndsbestemt program til folket. Han var en elendig selger. Han klarte å kalle Othello for Hotellet, for å nevne noe.

Halle blei tilsett på Oslo Nye Teater i 1967. Tiåra som kjem kan oppsummerast med stikkorda kvalitet og aktivitet. Halle blei verande i det teateret til 1984, først som kunstnarisk konsulent og instruktør, og etterkvart som sjef. Han jobba som frilans i fleire tiår også, med oppdrag som instruktør på nesten alle institusjonsteatra. Halle blir skildra som ein dynamisk og produktiv instruktør, som skapte godt arbeidsmiljø fordi han tenkte kollektivitet og holdt ensembletanken høgt. Halle inkorporerte gjerne musikk i scenekunsten sin, og var forut for sin tid i høve det å jobbe tverr- og fleirfagleg på scena. Halle laga fleire viktige oppsettingar for Festspela i Bergen med dansaren Edith Roger. Dans ropte fela, den tverrkunstnariske oppsettinga Mot solen (om Munch), som også har element av ballett og lyskunst, og Haugtussa.

– Jeg husker selv veldig godt da vi lagde musikal av Alf Prøysens roman «Trost i taklampa», og hvordan vi lot romanens åpningssetning bli sunget som et anslag i forestillingen:

«Nå skal det bli liv i fillom på flatbygdene bortetter.»

«Teater er lek»

Halle har gjort mange samarbeid med Finn Ludt, som han omtalar som ein av dei beste vennene sine.

Særleg mykje omtalte eller sentrale av dei 150 oppsettingane som Halle var med på å lage, kan ein nemne «Peer Gynt» (Riksteatret 1960), Helligtrekongersaften og Stormen samt fleire andre Shakespeare-stykke, Ernst Bruun Olsens Teenagerlove (1963), Knut Hamsuns Mysterier (1976) - inkludert libretto til Johan Kvandals opera (1994), Molières Misantropen (1977) og Splint og fleire andre verk av Norvald Tveit.

– Norvald var en svært produktiv dramatiker, som jeg satte mye opp. Han var kanskje den norske dramatikeren som hadde størst kommersiell suksess på søttitalet, kommenterer Halle, om sistnemnte.

Halle har også ein mengd instruksjonsjobbar på Den norske Opera bak seg, samt fleire oppdrag for Radioteateret.

– Hans Heiberg ga meg de oppdragene. Heiberg var en svært engasjert person, og ikke minst viktig for litteraturen og litteraturpolitikken, seier Halle, og påminner om Heibergs rolle i etableringa av mellom anna innkjøpsordninga.

Da Nasjonalbiblioteket feira Halles 90-årsdag i 2015, skreiv dei at han var kjent for å gjere teater til leik, og for å underhalde, og gjere folk gladet. «Fantasi, poesi og glød har vore kjenneteikn for Barthold Halles instruktørvirke.» Ein vellykka instruktør som leverte fagleg sterkt. Kva tenkjer Halle sjølv at var løyndommen sin?

– Alle jobbene som jeg lyktes med ble gode fordi jeg tok et grep. Jeg har forsøkt å gi hver oppsetning et slikt hovedgrep. Et eksempel er As you like it, (Som dere vil ha det) av Shakespeare. I min oppsetning startet stykket midt på vinteren når det er jævlig kaldt og sånn. Så kommer våren, før stykket slutter i full blomst om sommeren. Det ble et virkningsfullt grep.

– Kva har du sett på som godt teater?

– Når jeg tenker på det aller beste som jeg har sett i mitt liv, så tenker jeg på den italienske gruppen Piccoloteateret, i gjestespill i Paris. Piccoloteateret er det beste jeg har sett. De hadde alltid et slikt hovedgrep. På dette gjestespillet satte de opp en sirkusmanesje der det hele foregikk. Den var full av guffen grus som utøverne tråkket rundt i. Toralf Maurstad har fortalt om en gang han jobbet i Hamburg. Piccoloteaterets scenograf var engasjert til oppsetningen. Scenografen var så pirkete og detaljorientert at Maurstad måtte bytte skolisser.

– Kunne ein merke på instruktørstilen din at du kom frå «stanislavskiteateret» Studioteateret?

– Jeg tok iallefall med meg Sam Besekows grep med å unngå å si hvor skuespillerne skulle stå, hvordan de skulle bevege armer og ben. Jeg har ikke vært en som viser aktørene hvordan de skal utøve rollen, men gjorde som Besekow, og sa noe om holdningen og tankene.

– Du har jobba i teateret i nesten åtti år. Har det vore eit godt liv?

– Ja, det vil jeg si. Min venn Finn Ludt fikk kreft og var veldig syk. Jeg ringte ham og spurte om jeg fikk komme og besøke ham. Han sa: Jeg tror ikke det. Men jeg har hatt et godt liv. Det var det siste han sa.

Det er kanskje ein fin plass å slutte? Sonen Jesper har forlengst måtte dra til møtet sitt, og Barthold viser meg vegen frå ei stove til den andre, gjennom ein gang pryda av biletkunst. Barthold fortel om gåver han har fått gjennom tida i teateret, og om den mest kuriøse: Da han sette opp Ola fra Sandefjord for Krigsseilerforeningen i Kristiansund fekk han tre torpedoar i gåve.

– Det var deres måte å vise at oppsetningen hadde truffet, ler Barthold.

– Kristiansundarar er praktiske, seier eg, som kjem frå Kristiansund sjølv. Da fortel Halle at også far hans er frå Kristiansund, at faren drog til sjøs som femtenåring og kom seg slik inn på Sjøkrigsskulen i Oslo og derfrå vidare inn på ingeniørstudium i Berlin, før han endte her i Bestumåsen, i ein høg og kvit villa med glassveranda, takhøgd og langstamma, langnåla furuer. Under ei furu står ei trillebår med daudt lauv og kongler. Hagearbeid er Halles syssel. Under krigen, fortel Halle, medan han følger meg ut, kom det ein syklon opp Oslofjorden. Ei skypumpe? Ja, ein sånn som røska med seg heile hus. Villaen fekk stå. Men syklonen drog ei furu opp med rota og slengte den utom bakken her. Oisann. Ja, fortel Halle: Det var av den typen furuer som folka på Nordmøre, der faren kjem frå, skar seg langbord frå. Middagsbord, beståande av berre ei fjøl. Far til Halle hadde då forsøkt å få eit firma på Vækerø til å skjære ei fjøl ut av midta av stammen, men det blei aldri langbord i villaen på Bestum. Men da Halle bestemte seg for å slå seg saman med broren for å kjøpe ut søskena og hindre at familiebustaden blei solgt, da blei det generasjonsbustad ut av villaen. Og i smijernsporten er det prega inn: Johan Halle.

– Kva tykte far din om at du blei teatermann da?

– Da jeg ikke kom inn på arkitektstudiet, kom far med fem tusen kroner og sa: Gjør det du vil. Så da reiste jeg til Paris. Jeg er ikke sikker på hva jeg tenkte på, men jeg oppsøkte et bibliotek som jeg visste var der, som hadde teaterlitteraturen. Jeg leste og leste, og ble særleg opptatt av litteraturen om det kinesiske teateret.

– Var det der det byrja for alvor?

– Det var kanskje der.