La verden komme inn

Den kunstneriske lederen på Dramatikkens hus, mener vi i større grad trenger å åpne øynene for resten av verden. - Vi er opptatt av å få norsk dramatikk ut, men det er helt essensielt at vi evner å ta til oss mer av verden. Er vi for selvsentrerte, eller eurosentriske, går vi glipp av perspektiver. I disse globale merkelige tider vil rommene vi velger å bygge sammen kreve mer av oss. Her kan scenekunsten og dramatikken spille en helt særegen rolle.

Det er en engasjert Camara Lundestad Joof som er tilbake på Dramatikken hus etter å ha tatt seg sommerferie for første gang på mange år. - Jeg er i en form for akklimatisering - og forbereder alt det spennende som skal skje fremover.

Av nødvendighet

Hun forteller at hun forelsket seg i teatret som ganske ung, men at det egentlig var karrieren som hiphop-musiker og skuespiller hun så for seg at skulle bli hennes bane.

- Jeg forelsket meg i teatret da mormoren min tok meg med på Annie på Oslo Nye. Og når man ikke kjenner stort til teatret utover det, så tenker man fort at eneste vei er å bli skuespiller. Jeg jobbet målrettet for å komme meg til Oslo og på scenen. Men da jeg først kom meg til byen fikk jeg en alvorlig realitetsorientering.

For ambisjonene omfattet i utgangspunktet ikke politisk kunst.

- Det var et behov som vokste frem i møte med bransjen. Det overrasket meg å møte de samme strukturene innenfor kunstfeltet som jeg hadde møtt ellers i samfunnet. Jeg ble castet som sex-arbeider, asylsøker - ble bedt om å snakke gebrokkent, spurt om jeg snakket stammespråk. Jeg gikk rett i en slags kjærlighetssorg da jeg innså at kunst- og kulturfeltet hadde akkurat samme strukturelle utforminger som resten av samfunnet. Løsningen ble å begynne å skrive selv.

- Så tematikken som rasisme, utenforskap, makt og identitet oppsto i en form for nødvendighet?

Ja, det vil jeg absolutt si.

Meta-prosess

Lundestad Joof legger til at hun også følte seg privilegert - i form av at hun underveis fikk mange formative mentorer som heiet på henne. Med tiden er hun blitt omtalt som en av norsk teaters viktigste stemmer.

- Det har vært en kronglete vei også, det er klart, men det har jeg løst ved blant annet å skrive konfliktene inn i materialet i en slags meta-prosess. Og fra jeg debuterte i 2014 for elleve år siden, er det kommet vilt mange andre stykker og bøker om den tematikken som jeg har vært opptatt av å fremme. Det har definitivt gjort noe med mål-bæringen; det at det ikke bare er ett blikk - én take - én fasit. Det er mange som har skrevet og jobbet med denne tematikken i kulturfeltet lenge før meg, men det har ikke vært alle forunt å få tilgang på de store plattformene og scenene som jeg har fått. Vi er i bevegelse.

Lengte etter å feile

Lundestad Joof har lært seg håndverket gjennom praktisk erfaring og jobbing.

- Finnes det noen fordeler ved det å være selvlært?

- Det er jo kanskje først og fremst en klassegreie; eller et klasseperspektiv. Å studere kunst er noe som i stor grad har vært forbeholdt middelklassen. Selv kommer jeg fra arbeiderklassen, eller trygdekassen da, med uføre foreldre - og da har man ikke alltid det samme økonomiske handlingsrommet til å drømme. Samtidig kan deler av teatrets syn på scenetekst være ganske konservativt, så det å gjøre ting på min måte gjorde muligens at jeg fant språket mitt fortere. Til gjengjeld har man da ikke råd til å feile - så jeg har nok også «safet» ganske mye. Å feile ville bety slutten. Sånn sett har ting kanskje tatt lenger tid. Det er jo det en kunstutdanning i stor grad er: Å få lov til å feile på ukentlig basis. Det å kunne ta risiko er et privilegium. Å lengte etter muligheten til å feile - er noe jeg har gjort mange ganger.

Dramatikk i bokform

Og nå er hun selv blitt kunstnerisk leder for et arnested.

- Dramatikkens hus er en unik konstellasjon; det finnes ikke maken til institusjon ellers i verden. Så først og fremst skal Dramatikkens hus fortsette å være Dramatikkens hus - og med det mener jeg noe som er givende og betydningsfullt for mange. Jeg var selv husdramatiker fra 2018 til 2020; og det var verdt å flytte tilbake til Norge for å bli det. Nå har huset hatt femten år på å lande og spisse seg - og det er blitt en trygghet i at det er et høyt kompetansenivå hos oss. Så jeg vil bygge videre på det, og fokusere på kompetanseutvikling på vegne av scenekunstfeltet. Vi kan være en unik debattarena for kunnskap og refleksjon. Det er noe verdifullt i seg selv at vi ikke er i samme skvis som teatrene som selger billetter; vi produserer ingenting, vi driver med utvikling, utforskning og innsikt. Som jeg allerede har vært inne på trenger vi å åpne øynene mer for resten av verden. Jeg ønsker å invitere flere samtidsdramatikere fra andre land - fra hvert kontinent - nærlese dem, gjøre kuraterte iscenesatte lesninger til en større del av programmeringen. En ting er foredrag fra scenen, men det å skape møteplasser, det å sees og faktisk snakke sammen om egen praksis er også svært verdifullt. Vi er frilansernes hus.

- Apropos innsikt; på tampen vil jeg gjerne slå et slag for bokmessa i Gøteborg som er på trappene. Drama er årets tematikk og Dramatikkens hus er samarbeidspartner. Aldri har så mange nordisk-baltiske dramatikere, dramaturger og bokbransje vært under samme tak - dette er et sted alle burde være. For å lytte og møtes - og ikke minst slå et slag for dramatikk i bokform.