Krigen – det flyktige livet

Krig og dramatikk har begge døden som grunnleggende premiss. Dramatikk er en fysisk-åndelig kamp mot død og glemsel, som når de som levde før oss vekkes til live på scenen i fortidens dramatikk. All dramatikk er beskrivelser av noe og noen som har vært, som gis nytt liv her nå av skuespillerne.

Jeg tror alle kunstnere ønsker å berøre og bevege mottakerne med det de har skapt. Jeg tror til og med at den store russiske poeten Anna Akhmatova følte det slik i 1921, mens hun skrev dette diktet, før mannen hennes, Nikolaj Gumiljov, ble henrettet av Tsjekaen, basert på falske anklager om deltakelse i en, av dem oppdiktet, monarkistisk terrororganisasjon de kalte Tagantsev-sammensvergelsen.

Underverk (”marvel”) finnes ikke i det vi får se utspille seg i Ukraina nå. Det mest påtrengende ved terroren er den verdi et menneskeliv har i de angripende menns kalkyler og sinn. Krigen tydeliggjør nok en gang hvor sårbar og flyktig den menneskelige eksistens er når prosjektilet, bomben, flammehavet eller den sammen-rasende bygning påfører menneskene umåtelig smerte og død.

Man kan hverken fatte eller å sammenfatte all den død og sorg disse pågående krigene har forårsaket. Avmektige rasende redde kan vi si, som Anna Akhmatova sa det i diktet The Last Toast (fra juni 1934, under Stalins terrorvelde):

Tankene går til enkeltmennesker, og til familiene til de døde kroppene vi så i en videosnutt fra Mariupol, forleden kveld. Jeg maner frem bilder av sorg og begravelse, som straks fortrenges av tv-bilder av lik i svarte plastposer, som legges i massegraver, et sted i den utbombede byen.

Er Putin så gal at han vil ta i bruk atombomber, tenker jeg mens jeg ute og kjører. De har visst mange små atombomber, og interkontinentale i ubåtene deres, og de kan nå langt. Hvor mange liv skal måtte gå tapt før mannslingen syns han har fått drept - mange nok?

Tre rådyr ute på et jorde tvang meg inn på en sidevei. Jeg satt i bilen og stirret på dem. De så mot meg, lenge, før de bøyde nakkene og fortsatte å lete etter mat. Plutselig bykset de inn i skogen, i mørket. Og like plutselig var det som om Jan Olav Brynjulfsen var der, i bilen. Som medlem av NDF og forbundets Eritrea-gruppe var han blitt en kjær venn. Et år hadde alt gått siden han døde, 2. mars i fjor, 78 år gammel. Tenk så heldig du var som hadde Christine Cecilie Gaffney hos deg da du – dro. Hvisket jeg mens tankene gikk til henne, hans nære venn og fortrolige, som fulgte ham helt frem til døden, og som holdt en så betagende ærlig tale for ham i bisettelsen i Møllendal store kapell i Bergen. Måtte alle dagens krigsofre får en like kjærlig og verdig minnetale når mannslingen i Kreml en dag er borte.

Jeg leter frem Christine Cecilie Gaffney’s e-post, om Jan Olavs død, på mobilen, og leser:

”Jeg fortalte om Jan Olav til en fremmed i dag, om hvilken fantastisk venn han var, og at med hans bortgang så mistet jeg den ene personen som ville stille opp, uansett, den ene vennen som ikke dømte, og bare var der for deg. Jeg fortalte også om hvor privat og til tider sær han var, og at han helst ville klare seg selv, og ikke ta imot hjelp. Hvordan jeg måtte tvinge min omsorg på han, og kjefte på ham for å få han til å akseptere at jeg trengte å være der med og for han da han ble syk. Han endte opp med å slutte å gi motstand mens han humret og lo, og var nok egentlig ganske glad for at jeg tok over og invaderte livet hans, tror jeg. Og så fant vi vår rytme, og holdt oss fast i hverandre.

Slik gikk ukene og månedene, før det fort ble veldig alvorlig i januar/februar i fjor, og det gikk opp for meg at han bare hadde kort tid igjen. Da var det ekstra godt å kunne være der om natten det siste døgnet, da han åpnet øynene og plutselig ble klar i blikket, og jeg kunne registrere at han ble uendelig glad for at jeg var der med ham. Jeg vet han følte seg verdsatt og elsket i det øyeblikket, og det var utrolig sterkt å kunne være der på vegne av alle som kjente ham og var glad i ham.

Uten å vite det, ga Jan Olav meg en gave den natten, selv om det på overflaten, for alle andre, kunne virke som om jeg gjorde noe for ham. Det var en skjellsettende og vakker opplevelse, som jeg nå er så heldig å få bære med meg resten av livet.”

Vi kan umulig romme all den smerte de utallige ofrene i dagens kriger opplever, eller makte å ta alle de flyktige og avbrutte liv vi er vitner til inn over oss. Men, vi kan ta i mot deres kjære, de som flykter fra det vi alle frykter – krigen døden fascismen det utspekulerte barbari. Og vi kan lytte til ordene i et dikt, skrevet av den moderne ukrainske litteraturens far, Taras Shevchenko, fra 1845: