Gjendiktning i IP-alderens tid

Adapsjon er i vinden som aldri før, også i nye former. Det er ikke lenger bare bøker og teaterstykker som omformes til film og TV- serie, men også stadig flere spill. Vi ser også eksempler på kjente historier som inntar nye former som følge av bytte av karakterperspektiver, og ikke minst ser vi trenden med opprinnelseshistorier. Mange adapsjoner er fortsatt kontroversielle, ofte utskjelte - ikke bare kritisert for å være skygger av sitt kildemateriale, men for å være makkverk som regelrett sverter kilden. Men fins det også eksempler på adapsjoner som er bedre enn sin kilde? Hva kan være nøklene til en vellykket adapsjon?

Stoff og form

Jeg har opp gjennom årene utgitt noen barnebøker, og er for tiden så heldig at jeg får lese noen av dem høyt for min datter Lotte på åtte år. Forleden dag spurte hun meg om jeg helst ville vært bokforfatter eller manusforfatter hvis jeg måtte velge mellom de to. Jeg ba om betenkningstid - og benytter meg i skrivende stund fortsatt av den. Men hvis jeg i en indre rettssak skulle gått inn som “bokens advokat”, ville jeg i min prosedyre trukket frem Aristoteles’ lære om form og stoff. De fleste som har tatt det undervurderte faget Exphil, har fått lære om hvordan stoffet - eller materien - handler om hva et sanselig objekt er laget av, mens formen gjør tingen til det den er. En bok er for meg i denne sammenhengen hel. Uavhengig av anmeldelser eller hvor mange eksemplarer som selges, eksisterer den romantiske tanken om at noen kan finne boken lenge etter min død, i en eske på et loft eller på et futuristisk loppemarked. En bok representerer både stoff og form - sin tiltenkte og endelige form. Et uprodusert filmmanus, derimot…

Et filmmanus er på mange måter for en manual å regne, eller et slags kart over noe som en gang forhåpentligvis skal bli. Hvis printet ut, deler manuset bokens stoff, papiret, men formen er og blir mer ullen. Stoffet uteblir for øvrig også ofte, med mindre vi regner med den stakkars datafilen som gjemt og glemt på en eller annen harddisk man ikke lenger eier riktig usb-kabel til. Der ligger det uproduserte manuset så langt borte som overhodet mulig fra alt det kollektive håpet og de vidløftige visjonene prosjektet engang representerte.

En håpefull ung manusforfatter i fotsporene til Mino Aquiles Portoguesa

I januar 2009 dro jeg til Venezuela med planer om å adaptere Gert Nygårdshaugs “Mengele Zoo”. Tanken bak reisen var både pompøs og pretensiøs, og dermed nokså typisk meg. Som i en slags “method writing”, tenkte jeg at det ville tilføre manuskriptet det lille ekstra å faktisk skrive det i et regnskogsområde. Dette viste seg raskt å være uklokt. Ofte slet jeg med å finne strømkilde til laptopen i de nydelige naturlige omgivelsene, men dette var bare ett av mine problemer. Sleng på et parallelt (og mislykket) prosjekt med å skulle gjenvinne en ekskjæreste og reisepartner, et mistet pass, matforgiftning som følge av en halvstekt pizza i byen Merida og høydesyke i Andesfjellene - så er man raskt et stykke unna optimale arbeidsforhold. Men: Idet jeg satt på flyplassen og så på køen som var på vei inn i flyet mitt hjem, fikk jeg mot alle odds sendt en manusversjon som faktisk ikke var så gal. Filmen ble det dessverre ikke noe av - og den døde drømmen av et PDF-dokument støver ned et sted på en disk eller i en utboks.

Den dårlige bokens velsignelser?

“Mengele Zoo” ble av Dagbladet og Nitimen kåret til tidenes beste norske bok foran titler som “Markens Grøde”, “Kristin Lavransdatter”, “Beatles”, “Sult” og “Peer Gynt”. Hele 25 prosent av stemmene i kåringen tilfalt Nygårshaugs første bok om Mino Aquiles Portoguesa. Skal man tro Alfred Hitchcock har man allerede i valget av bok, begått en kardinalfeil, ettersom boken Mengele Zoo utvilsomt er svært god. Alfred Hitchcock er sitert på at man bør velge en dårlig bok hvis man skal lage film av den. Flere av legendens mest kjente filmer er basert på bøker, men de forbindes overhodet ikke med kildemateriale. Måten Hitchcock forholdt seg til bøkene på, kan være en nøkkel til en vellykket adapsjon. En merkverdig respektfull disrespekt. Det er idé og historie som er viktig, ikke hvordan boken er "utført" utover det. Hvordan historien blir fortalt. For det er her Hitchcock selv vil inn. Alt skal tjene filmen som skal lages, ikke boken.

Da Hitchcock ble spurt om hvor mange ganger han hadde lest "The Birds" av Daphne du Maurier (1952), innrømte han at han kun hadde lest den en gang. "If I like the basic idea, I just forget all about the book and start to create cinema." Det skal nevnes at Daphne du Maurier ikke var noen stor fan av Hitchcocks adapsjon. Det var heller ikke Stephen King av Stanley Kubricks versjon av "The Shining". At den så mange ganger adapterte forfatteren ikke liker det som regnes som den kanskje beste adaptasjonen av hans verk, er blitt trukket frem som besynderlig, men kanskje er det ikke så rart. At vi snakker om en god film, er utvilsomt. Et mesterverk. Om det derimot er en god adapsjon, i hvert fall som i en tro adapsjon, kan derimot diskuteres.

Rader med kryssede armer

Begrepet “TV-seriens gullalder” handler i stor grad om en kanal, nemlig HBO - og plattformens monumentale titler som begynte å dukke opp på 90-tallet, og kanskje særlig mellom 2000 og 2010. Tenk The Sopranos, The Wire, Deadwood. De nevnte tre serier deler ikke bare at de er skapt av en David, men også at de var originalskrevne. Etter hvert som flere strømmere har kommet til, har vi gradvis beveget oss over i en periode der produksjoner basert på andre format, eksisterende intellectual property, dominerer mer og mer. En "IP-age", er det blitt kalt. Tanken er alt annet enn ny. For selvfølgelig er det et godt sted å starte for en høybudsjettsproduksjon at man vet at det allerede finnes et etablert publikum der ute. For mange produsenter er ikke bare en eksisterende IP å foretrekke. Det er et must. Eller kanskje mer presist: Produsentene er hellig overbevist om at det er et must for strømmerne de skal selge til. Jeg opplevde selv en gang å sitte i et møte der produsenter foreslo å lage en IP - Selv om alt hadde begynt med en idé til en TV-serie.

Men for all del: Et allerede etablert publikum er på ingen måter dumt. Og her finnes ofte to kategorier. De som oppriktig gleder seg til filmen eller serien basert på boken eller spillet de elsker - og de som kommer til å se likevel, for å se om filmskaperne har ødelagt kildematerialet, og gjerne spesifikt hva de har ødelagt. Ytterst sjeldent er det konsensus blant fansen om at adapsjonen er bedre enn kilden.

Det er flere grunner til dette. Snakker man om en spillefilmadapsjon av en bok, er den første utfordringen man møter på hva man skal måtte kutte. Svært ofte møter man som ydmyk adaptør en drivende indre monolog som helst ikke bør direkte overføres til en fortellerstemme. Og hvis den overføres, må det også kuttes kraftig her. Den største utfordringen med noen adapsjoner er nok radene med kryssede armer. Publikum som setter seg i salen eller stuen nærmest “forhånds-skuffet”, og snart bekreftet skuffet, når bildene ikke ser ut som de de hadde i hodet. Filmskaperne starter ofte i bratt oppoverbakke. En seier vil være å få fansen til å akseptere adapsjonen. Men å håpe på at filmen skal overgå kilden i fansens øyne? Glem det.

Så ja, en “dårlig” bok med en god historie eller en komplett ukjent bok vil gjøre alt lettere. Det handler kanskje mest av alt om den nødvendige gjendiktningen fremfor den umulige oversettelsen. Slik André Bjerke må ha tenkt da han satt seg ned med Shakespeare og Moliére. Gjendikte, ikke oversette. Resultatet: Det finnes dem som mener Shakespeare er best på norsk. I alle fall nesten.

“Da tar vi det fra begynnelsen, folkens. Altså, begynnelsen før begynnelsen”

Det finnes adapsjoner som er blitt kjent som bedre enn sitt kildemateriale. "Jaws" av Steven Spielberg. David Finchers "Fight Club", der til og med forfatter Chuck Palahniuk skal ha uttalt at filmen er bedre enn boken. Filmer som Michael Manns "The Insider" og Frank Darabonts "Shawshank Redemption" har til felles at kildematerialet er begrenset. Førstnevnte er basert på en artikkel, mens Darabonts film er basert på en novelle av Stephen King. Slik blir ikke bare gjendiktning nødvendig, men store mengder nydiktning. Kathryn Bigelows "The Hurt Locker" er som "The Insider" også basert på en artikkel.

Vi har i de siste årene også sett en fremvekst av nye former for adapsjoner. En type "adapsjon" kan dreie seg om å fortelle en kjent historie fra en annen karakters perspektiv. Emilie Blichfeldts hyllede "Den stygge stesøsteren" er et eksempel. Et annet er "Wicked", satt i universet til "Trollmannen fra Oz" der perspektivet byttes fra Dorothy til heksen.
Wicked er en vellykket trippel-adapsjon. Fra det originale eventyret, kommer boken med perspektivbyttet, boken som igjen adapteres til en suksessrik musikal, før det til slutt blir film.

Et fenomen som har preget det siste tiåret er fremveksten av prequels, opprinnelseshistorier.

Det finnes i mine øyne noen svært vellykkede prequels, som seriene "Andor" og "Penguin". Prequelen til klassikeren "Løvenes Konge", "Mufasa", har også sine øyeblikk, slik som dannelsen av den ikoniske løveklippen. På den annen side, møter prequels ofte også på utfordringer, som å måtte lene seg tungt på dramatisk ironi. Publikum er ofte klar over karakterens skjebne, eksempelvis om karakteren dør. Hvis publikum vet at karakteren skal dø senere, gjerne på brutalt og tragisk vis, kan dette gi karakterens lykkelige overlevelser et snev av noe bittersøtt. Samtidig er det viktige spillet mellom publikums følelser av håp og frykt på karakterens vegne en utfordring - ettersom publikum vet akkurat hvordan karakteren kommer til å dø, og det er ikke i denne scenen - i denne prequelen.

En annen utfordring handler om karakterutvikling, at man vet hvem karakteren kommer til å bli. Nå eksisterer jo prequels i høy grad som en forklaring på hvorfor noen karakterer blir som de blir, men dette er likevel ikke alltid uproblematisk. Jeg er blodfan av Breaking Bad-skaper Vince Gilligans tanke om å ikke skrive for lange karakterbeskrivelser og hans mål om å kunne la karakteren overraske deg, kanskje til og med sjokkere deg. Nettopp dette opplever jeg som et paradoks med den kritikerroste "Better Call Saul", en serie som av mange holdes på høyde med "Breaking Bad". Serien starter etter hendelsene i Breaking Bad. Saul befinner seg i en traurig tilstand underlagt witness protection i Nebraska. Så går vi tilbake. For meg var advokaten Saul Goodman en ekstremt underholdende, men likevel nokså uinteressant karakter i forhold til mange andre i Breaking Bad. I en mindre fantastisk serie ville han ha vært høydepunktet, men her ble han for meg outshined av mange andre. Det skal sies at vi i "Better Call Saul" blir kjent med atskillig flere opprinnelseshistorier enn Sauls/Jimmys, også hva gjelder i mine øyne mer interessante karakterer. Jeg må likevel si at serien totalt sett tiltaler meg mindre enn sin etterfølger nettopp fordi det er en prequel.

Ta en Bjerke

Hitchcock og Kubrick laget noen utrolig gode filmer basert på bøker, blant annet ved å fremvise det noen (les forfatterne) ville kalle respektløshet overfor kilden. Men dreier det seg egentlig om respektløshet, like mye som det dreier seg om en helt nødvendig frigjøring for å kunne sette seg i en posisjon til å gjendikte?

Det virker som IP-alderen er kommet for å bli, så kanskje bør vi som manusforfattere tenke litt som Stanley og Alfred, se på kildematerialet vi får tildelt for å adaptere litt som de gjorde det? Kanskje er det på merkelig vis det mest respektfulle vi kan gjøre mot kildematerialet? Legge forholdene til rette for at det kan skinne i en ny form? Ikke som en blek kopi, men som et annerledes, likevel gjenkjennelig verk? Og kanskje bør vi kanalisere vår indre André Bjerke. Legge fra oss tanken om oversettelsen, som sannsynligvis er umulig. Heller gjendikte. Kanskje får vi i adapsjonsprosessen til og med selvtillit til å nydikte?