Frykter manusordningen vil forsvinne i gode intensjoner

Manusstøtteordningen har vært veldig demokratisk, og man har kunnet komme inn som ganske fersk og frisk. Jeg er redd for at lista nå legges høyere, og at det dermed kommer til å ligne mer på den ordinære videreutviklingsstøtten man allerede kan få til prosjekter som er nærmere eventuell produksjonsstøtte, sier regissør og manusforfatter Torun Lian, som også har bakgrunn som spillefilmkonsulent.

- Ja, den oppsto og ble utformet av manusforfattere med tanke på hvordan den kunne fungere best mulig for dem på det som den gang het Statens studiesenter for film. At det i seg selv – eller at det er lenge siden – skulle tale for å endre ordningen, er underlig. Den har tjent oss godt siden, sier hun med henvisning til seksjonsleder i Norsk filminstitutt Ståle Stein Bergs uttalelser om de foreslåtte endringene av manusstøtten her på dramatiker.no nylig.

- Brukerne av ordningen har måttet kjempe hardt for den flere ganger, og særlig i forbindelse med omleggingen av tilskuddsordningene til film på 90-tallet. Både regissører og produsenter mente da at de burde kunne bruke ordningen på lik linje med manusforfatter, ikke til å faktisk skrive, men utvikle. Det ble forhindret, blant annet av meg. Regissører/produsenter har større baller enn manusforfattere, så det var lett å tenke seg at utfallet ville bli at de skulle få tilgang til ordningen. Forfattere er ikke sjelden sjenerte og har ofte ikke store baller, men de har derimot muskler – og de er de eneste med muskler på det viktigste stedet i prosessen med å skape film. Som også, fantastisk nok, er det stedet der kostnadene er minst. Slik vil det ikke være om midlene skal holde liv i regissører og produsenter, som allerede har egne ordninger i tillegg. Jeg kan se at resultatet av en omlegging som nå skisseres godt kan bli det regissører/produsenter ønsket seg den gangen når «den får gått seg til», selv om det enn så lenge framholdes at det ikke er meningen. Jeg tror dog at noen blir langsomt lurt, sier hun.

Lian mener det har vært positivt at ordningen har hatt en uavhengighet, både i form av at det ikke har vært krav om produsent for å søke og at det har vært egne manuskonsulenter som ikke hadde egne ambisjoner i forhold til sluttprodukt.

- Det har vært utrolig bra at man ikke har måttet ha en produsent i bildet for å få støtte. Man har kunnet jobbe i fred, uten å ta kommersielle hensyn eller skrive på oppdrag for en produsent. Jeg tror på kunstnerisk frihet og er ikke blant dem som synes produsentfokuset de siste 30 årene nødvendigvis har vært utelukkende positivt. Det at vi har fått en filmskole, utdannet manusforfattere og andre profesjonelle, og at vi har hatt manusstøtteordningen, har nok vært vel så viktig for det gode i utviklingen vi har hatt, sier Lian.

- Ut fra å ha sittet som konsulent selv, tenker jeg at om en filmkonsulent skal disponere en slik manuspott, kan det bli vanskelig å ikke vurdere prosjektene opp mot eventuell senere produksjonsstøtte. Og har man først begynt å investere i og valgt å tro på noe kan det fort bli viktigere enn å åpne seg for annet. Det kan bli vanskeligere å være fri og uavhengig av egne ambisjoner om sluttresultater.

- Jeg ser at dette diskuteres av Berg i intervjuet om saken, men opplever argumentasjonen som uklar og til dels selvmotsigende. Han mener ordningen har vært «pedagogisk», og jeg regner med at han på en eller annen måte mener for pedagogisk, fordi den har hatt to faste konsulenter/dramaturger med manuserfaring. Han mener likevel, samtidig, at dette «pedagogiske» nå flyttes ut og et eventuelt behov for en «pedagog» skal styres av forfatterne selv. Ikke desto mindre sies det at ordningen skal styres og midler deles ut av konsulentene for lavbudsjett og talentutvikling. « …det vil bli lagt særskilt vekt på utviklingskompetanse hos de to konsulentene som skal handtere manus/talent/lavbudsjettfilm. Det vil si at de skal ha spisskompetanse på den tidlige fasen av filmprosjekter, gjerne manus. Men det vil ikke være et absolutt krav,» sier Berg. Det er vanskelig å forstå hva han egentlig mener. Kompetanse eller ikke?

- Og hva var det dårlige med et «pedagogisk blikk», som jeg regner med er det samme som et dramaturgisk blikk, innenfor en manusordning? Hva er fordelen med at det «pedagogiske blikket» ligger utenfor? Tenkes det her at regissører og produsenter for eksempel vil være et mer upedagogisk og skarpere blikk? For det er vel ikke umulig at disse vil bli sparringspartnerne det siktes til? Det er nemlig nettopp det som går fram av det Berg sier: «Vi trenger å plassere både frihet og ansvar ute hos dem som skal skape sammen. Det å dikte/skape/fortelle er en erkjennelsesprosess som ikke kan erstattes av noe annet – som ikke kan «etterforklares» og som det er vanskelig å trenge inn i. Man må være med på det – det er en eksklusiv posisjon å ha i et utviklingsprosjekt. Om den plassen er okkupert av folk som ikke skal være med på hele reisen, som ikke skal være med og lage filmen, kan det forringe prosessen eller flytte tyngdepunkt og fokus.» Her er det enda vanskeligere å forstå argumentet, selv om det er lett å forstå målet. Det vil neppe myndiggjøre forfatterne in the end, jamfør hvem som har størst baller, sier hun.

- Et annet interessant argument fra Berg er at «jo flere særordninger man har med egen bemanning, jo lettere er det å skjære bort. Ved å putte det i samme ordning, får vi skjermet midlene til manusutvikling.» Det er NFI selv som skjærer bort ordningen med skjermede midler til manusutvikling ved å vanne den ut og røre den inn i noe annet. Man venter ikke engang på at noen kommer for å prøve skjære den bort. Og én ting som er sikkert som banken er at ordninger som smuldrer opp sjelden kommer tilbake, samme hvor bra de var, fortsetter hun.

- Forfattere må få tid og arbeidsrom, sier Berg. På hvilken måte står manusstøtteordningen i veien for dette slik den er organisert nå? Jeg vil gjerne se de vektige argumentene for at manusstøtteordningen har utspilt sin rolle. Sett fra forfatteravdelingen i min person finnes de ikke.

- Jeg er bekymret for at noen har begynt å dra opp stigen i det som har vært en velsignet bred ordning, for at de som er etablerte skal få mer penger til å utvikle prosjektene sine på bekostning av de mer usikre, rare kortene. De er verdt å ta vare på, og jo bredere basen i næringspyramiden vår er i sjanger og meritter, jo bedre. Om man spisser ordningen i bunnen slik at færre prosjekter kommer til, blir det vanskeligere å ta sjanser, mindre eksperimentering og naturligvis mindre materiale å velge mellom, påpeker hun.

Lian understreker imidlertid at hun er vel så bekymret for at etablerte manusforfattere heller ikke kommer til å få særlig utbytte av de gode intensjonene.

- Gode intensjoner har det med å bli nettopp bare det; gode intensjoner, sier hun.

- Vi har en ren manusstøtteordning. Det er fantastisk. Hvorfor ikke bare gjøre den bedre, hvis den har mangler? Det burde, innenfor den, være enkelt å gi mer til færre hvis det er hovedanliggende, i stedet for å tynne den ut i ordningen for utviklingsstøtte der regissører og produsenter per nå stiller i første og eneste rekke.

Manusforfatter/regissør Iram Haq: Har savnet større forutsigbarhet

Jeg har hatt stort utbytte av oppfølgingen og entusiasmen til konsulentene og å diskutere med dem, sier regissør og manusforfatter Iram Haq.

Hun har to prosjekter inne i ordningen, en spillefilm og en tv-serie, med hver sin konsulent.

Også Haq framhever verdien av å kunne utvikle prosjekter «i fred og ro» uten produsent, og synes det er svært positivt at dette videreføres. Hun er imidlertid mer kritisk til at manusstøtten har vært tildelt trinnvis, med nye vurderinger om videre støtte etter hvert som man leverer nye versjoner.

- Når man ikke får vite tydelig hvor mye man kommer til å få i støtte, tør man ikke satse fullt ut på prosjektet og ender med å ta på seg andre oppdrag som igjen kan stå i veien for fordypningen. Det hadde vært lettere å fordype seg om man visste hvor mye man totalt kommer til å få. Derfor tror jeg det kan være til det bedre å øke summene og ha mer tillit til at forfatterne jobber mer selvstendig. På den annen side er det negativt om det vil innebære at det bare er noen få privilegerte forfattere som får støtte, litt som å få laget spillefilm, sier hun.

- Jeg synes det har vært inspirerende at konsulentene selv er forfattere, og at de har en kjærlighet til prosjektene de har støttet. Det kan bli en annen dynamikk om forfatterne skal hyre inn egne dramaturger, som ikke har valgt prosjektene på samme måte selv. Men jeg tror samtidig at det kan være en større glede å få muligheten til å velge sin egen dramaturg, sier Haq.

Norske Filmregissører: Positive til økt forhåndsstøtte

Det er viktig at de som skriver manus får en fagfellevurdering – som er et begrep man snakker mer om i de andre kunstfeltene, men vi har det jo også gjennom konsulentene i Filminstituttet. Vi har spilt inn til NFI at det er viktig at de nye konsulentene ikke blir veldig generelle, men at det stilles krav om manuskompetanse – og da primært at de har skrevet manus. Det er vanskelig å være helt trygg før det er nedfelt i en stillingsinstruks, men vi har fått svar om at NFI lytter til dette, sier forbundsleder Marianne Kleven fra Norske Filmregissører.

- Norske Filmregissører er opptatt av at det fortsatt gis støtte til individer og at manusmidlene skal være øremerkede, så de ikke forsvinner i en større pott. Vi har fått bekreftelse på at midlene ikke skal tas vekk, men tvert imot at prislappen på et manus skal økes. Etter det vi forstår ønsker NFI å øke forhåndssøtten, og da særlig utviklingsfasen, og det er vi veldig positive til, sier hun.