Det kollektive – hybridene i oss

Høsten 2020 disputerte Tale Næss med oppgaven 1:100 – the hybrid performative text as a feedbackloop i scenetekst ved Kunsthøgskolen i Oslo, KHiO, og er en av de få utvalgte som har tatt en kunstnerisk doktorgrad i scenetekst.

- Er det mulig å gi en kort beskrivelse av doktorgraden din?

Doktorgraden er et forsøk på å se og anvende sceneteksten som et mulighetsrom for det flerstemte. Et sted hvor ulike estetikker og virkelighetsforståelser kan fungere parallelt.

- Og en litt mer utdypende?

- Jeg har utviklet og utforsket stilgrep, språkformer og karakterer som representerer ulike estetikker og livsanskuelser i en og samme tekst. I de klassiske dramaene er det karakteren som bærer dette, men det finnes andre scenetekstlige strategier for å få dette fram. De har jeg ønsket å undersøke.

Sceneteksten som bastard

- Målet er at tekstene jeg har skrevet skal fungere som en container for mangestemmighet. At de skal være bærere av ulike uttrykk og livsanskuelser. Jeg har ønsket å skape polyvokale tekster og undersøke deres mulighetsrom. Strategien jeg har benyttet meg av er å utvikle hybride former. Det har jeg gjort ved å kombinere ulike typer tekst, ved å skrive alene eller sammen med andre, og ved å skape tekster som så og si går i dialog med seg selv. Sceneteksten er en sammensatt sjanger: den består av dialog, monolog, sceneanvisninger, den gir mulighet for bruk av sanger, sitater, fysiske forløp eller åpne felt for improvisasjoner – dermed finnes det et stort potensiale for mangestemmighet.

Sceneteksten er en bastard. Det kan vi som skriver utnytte. Dette arbeidet innebærer både et etisk og et politisk potensiale som trigger meg.

Tale Næss debuterte som skjønnlitterær forfatter tidlig i tjueårene og gikk så over til teatret. Hun var en av ildsjelene bak Trondheim-kollektivet Propellen, noe hun fikk Dramatikerforbundets Håndtrykk for, en pris som skal gå til noen som har gjort en betydelig innsats for norsk dramatikk. De senere år har hun vært dramaturg på Hålogaland Teater, lærer for masterstudentene i scenetekst på KHiO og prosjektleder for en rekke scenekunstlaboratorier. Hun har nå base i Tromsø, men jobber også som freelance researcher, dramatiker og dramaturg i Trondheim og Oslo.

Kollektiv skriving

- I denne prosessen har jeg åpnet meg opp mot og utviklet metoder for ulike former for kollektiv skriving. Her handler det ikke om å homogenisere teksten, men nettopp å framelske og ta vare på de ulike skrivernes særpreg. Istedet for å dyrke fram den ene sterke kunstnerstemmen – kan man da boltre seg i sin egen og andres flerstemmighet. Det handler om transformasjon! Om å få fram det teatrale i teksten. Det iscenesatte, det dialogiske, det mangestemmige. Dette kan man gjøre nettopp i teateret.

Et eksempel på hennes kollektive arbeid er sceneteksten «Mørke – fienden i oss», som ble vist på Bergen Dramatikkfestival 2020 til sekser på terningen og gode tilbakemeldinger fra publikum. Teksten finnes i boka «Sett herfra er alt annerledes» (Cornerstone Forlag 2020). Næss står oppført som headwriter/prosessansvarlig.

- I denne prosessen fant vi fram til en tematikk, et landskap som bar dramaturgien. Innenfor den skrev vi med ulike holdninger til tematikken, ulike opplevelser av landskapet, til og med ulike syn på hva god dramatikk var. Dette skapte selvsagt diskusjoner og konflikter, men de løste seg når vi lot teksten selv strukturere stoffet. Landskapet som dramaturgisk hovedaktør ga både rom og en fast ramme til de ulike stemmene.

- Er ditt ønske om å jobbe kollektivt en måte å utfordre seg selv og gå ut av komfortsonen?

Forskning som intervensjon

- Kan det å ta en doktorgrad være et frirom fra andre deler av samfunnet, der det hele tiden tenkes at dette skal nå ut til folk, at dette skal man tjene penger på.

- Både ja og nei. Jeg opplever at det utforskende og utprøvende ved en kunstnerisk doktorgrad også utfordrer institusjonens rammer. En del av arbeidet mitt ble dermed å bryne meg mot de rammene. Forskning er relativt nytt på KHiO. Tanken om at skolen først og fremst er en fagutdanning står sterkt. For at arbeidet skulle gjøre dette så ekspansivt som mulig, måtte jeg bryte opp noen rammer. Jeg kjente på hva som skjer om fagmiljøets ideer om scenekunst ikke er mine ideer. Forskning kan også være intervensjon. Du bryter inn i den, støter mot den og ved det kan du forhåpentligvis være med å utvide den.

- En positiv ting er at jeg ble knyttet til et stort Europeisk nettverk som var veldig bra. Jeg fant et fagfellesskap, leste teori og ble kjent med folk like nerdete som meg selv. Jeg er opptatt av det internasjonale. Jeg er opptatt av det store i det lille og det lille i det store. Så å gå inn i akademia har jeg fått masse igjen for. Å dele tid og erfaringer med fagmiljøet var uvurderlig.

Scenetekst er en egen kunstform

- Er det kompetanse nok på scenetekst i teatrene i dag? Man kan få inntrykk av at institusjonene ikke helt henger med på moderne tekstuttrykk som du representerer?

- Jeg tror de gjør så godt de kan, men de henger etter. Det er veldig sjelden at den kunstneriske ledelsen har reell tekstkompetanse. Deres kompetanse er ofte på skuespiller- og regisida. Man tenker nok at dramaturgene skal betjene dette apparatet, når teatrene ønsker eierskap til prosjektene sine kan det igjen føre til en viss enøydhet. Det er forståelig, men da blir det ikke noen prioritert oppgave å være på allerten overfor den nye sceneteksten, overfor det kunstneriske potensialet i det som faktisk skjer der ute. Det burde det være.

Tale Næss ønsker å sette scenetekst som kunstform i fokus, og å inkludere sceneteksten som en del av forestillinga ikke bare som et forelegg. At dramatikeren må bli mer tydelig i samspill med regissør og skuespillere. At dramatikeren blir en del av teaterkroppen.

- Vi må ikke overlate arbeidet med sceneteksten til pragmatikk og kuratering, eller begrense samtalen rundt den til synsing som befinner seg utenfor teaterkroppen. Vi dramatikere må selv være ledende i denne samtalen og den må fokusere på kunstneriske mål, ikke bare på å finne pragmatiske løsninger for produksjoner her og nå. Det kan heller ikke overlates til smak eller bestemte kunstsyn. Vi må øve oss på å utvikle et overordna faglig blikk som kan gi grobunn utveksling og diskusjon.

- Jeg syns det er viktig at vi tar grep om den faglige samtalen. At det snakkes og utvikles kunnskap og språk rundt dette innenfra. At dette ikke bare overlates til kritikere og kommentatorer. Jeg vil være en del av samtalen rundt dette, og jeg vil være med å utvikle den. Jeg har ikke alle svarene, men det er nettopp det som er spennende. Akkurat nå er den nye sceneteksten med å drive teatret fram. Sceneteksten kan nettopp dette. Endre teateret, dytte på det, tvinge fram nye former og nye temaer. I Norge gjør sceneteksten det. Det har jeg vært frekk i kjeften og sagt tidligere og det syns jeg fortsatt!