Det indre trykket

Det handler om maktkamp og korrupsjon som får konsekvenser helt opp i toppen av norsk samfunnsliv. Men for serieskaperduoen Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig, var det de psykologiske og relasjonelle ettervirkningene ved varsling som først og fremst fanget interessen deres.

– Man skal ikke se bort fra at vi er blitt mer engasjerte med alderen; muligens mer opptatt av urettferdighet. Kanskje handler det om at vi er i ferd med å bli gamle og sure… Uansett – det var definitivt noe ved den uredde og sannhetssøkende varsleren som pirret oss, sier Rajendram Eliassen.

Rasende og oppbrakte

Gjennom omfattende research har forfatterne gjort et forsøk på å forstå den type mennesker som varsler.

– Kari Breirem har skrevet godt om de psykologiske omkostningene ved å varsle, og boken var i så måte et godt utgangspunkt. I research-arbeidet har vi hatt omfattende samtaler med andre som har opplevd lignende situasjoner på kroppen – og historiene fylte oss med både sjokk og vantro. Vi ble faktisk både rasende og oppbrakte over det vi hørte – og ikke minst overrasket. For dette er ikke Hollywood, det er ting som faktisk skjer i Norge i dag, sier Bache-Wiig.

Neste steg ble å fortelle en historie som kunne piske opp det samme engasjementet i andre.

– Vi ville gi seerne den samme følelsen som vi selv fikk da vi dykket ned i denne materien, selvfølgelig med utgangspunkt i et spennende narrativ. For det er nettopp denne kampen, den blodige urettferdigheten, som er de viktigste dramatiske motorene i serien.

Helt og tyster

Og i etterkant mener manusforfatterne at de har funnet noen fellestrekk blant dem som velger å varsle.

– Man er på en måte både en helt og en tyster i en slik rolle – og det å være fanget mellom disse motpolene er fascinerende. Et stort moralsk mot står gjerne sentralt i mange varslingssaker.

– Tenker dere at varslere har en sterkere rettferdighetssans enn de fleste?

– Ja, og kanskje i kombinasjon med stahet. Vi mennesker er jo flokkdyr med et sterkt behov for bekreftelse fra andre. Jo mer vi føler oss omgitt av meningsfeller – jo sterkere tør vi uttrykke oss og mene ting. Så det har slått oss at varslerne kanskje er mennesketyper som er mer selvbekreftende enn andre, og mindre avhengige av bekreftelse fra andre. Muligens er de også modigere.

En stor pris å betale

Men undersøkelser i etterkant av slike saker viser at de ikke nødvendigvis blir lykkelige av å varsle om urett.

– Store, staute karer kan fort ende på psykiatrisk etter en slik form for påkjenning – og dette til tross for at sannheten kanskje til og med har seiret. Det bunner nok i at det er vanvittige omkostninger forbundet med slike saker; det er på ingen måte selvsagt at man blir helt. Tvert i mot opplever mange å bli sett på som en outsider og tyster – og flere varslere rapporterer om problemer med å få jobb igjen. For hvordan kan man stole på noen som har forlatt flokken?

Bare et fåtall sier at de ville gjort det samme igjen.

– Når man tar en beslutning om å varsle gjør man det ikke bare på egne vegne, men også på andres. Mange blir berørt av en slik sak, ikke minst nærmeste familie. Og i dag stilles det gjerne krav om å stå frem for å legitimere saken sin. Det har utvilsomt sin pris.

For karikert

Manusforfatterne har bevisst brukt virkelige referanser i serien.

– Ikke for å vise hvor mye vi vet, men for å gjøre historien mest mulig relevant ved å assosiere til noe kjent, sier Bache-Wiig.

Historien har dessuten fått langt større politisk slagside enn det som var tenkt i utgangspunktet.

– Noen har hevdet at visse situasjoner i serien virker for karikerte og virkelighetsfjerne, blant annet beskrivelsen av et noe fattig og utarmet Økokrim. Men faktum er at dette ligger tettere opp til virkeligheten enn man kanskje liker å tro. Blant annet pågikk det en debatt om budsjettene i Økokrim mens vi lagde serien, det var snakk om at det skulle bli en liten avdeling innunder Kripos. Så klisjeen om at virkeligheten overgår fiksjonen er i høyeste grad levende.

Å involvere regissør Eva Sørhaug på et tidlig tidspunkt var viktig. – Hun catchet raskt psykologien i dette thrillerdramaet, noe som er viktig for å ikke bli «lost in translation» i et stort produksjonsapparat. Det er gjerne bedre å diskutere i forkant, enn i etterkant, avslutter Anna Bache-Wiig.