Pohjonen - Davvi - Nord (une expérience magnifique)

Blikk, refleksjon rundt definisjoner, makt og definisjonsmakt er sentralt i forestillingen. Stykket søker etter en nordkallottisk klang, i et forsøk på å forstå hva nord er, og hva nord gjør med oss som lever her. Men i dette ligger et paradoks, fordi det er risikofylt å definere hvem et «vi» er basert på geografisk tilhørighet - hvis det i det hele tatt er mulig. Og hvis det er mulig, hvem er da «de andre»? På nasjonalt nivå er det å skille mellom folk, eller å definere folk ulikt ut fra landegrenser, noe vi helst vil unngå. Men de nordlige delene av Skandinavia har gjennom tidene blitt definert og tildelt et særpreg i forhold til resten av de respektive landene de er en del av. Både av de som ser nord innenfra, og av de med blikk utenfra. Dette har fått konsekvenser som beveger seg på en skala som rommer turisme, utnyttelse, kolonisering, fraflytting, eksotisiering, stolthet og undertrykkelse. Forestillingen er en selvransakelse, en fantasifull utforsking og en undersøkelse av hva dette blikket er, og hva det gjør med oss. Sceneteksten henter skamløst elementer fra Jean-Louis Maupertuis’ ekspedisjon til Tornedalsområdet på 1730-tallet, som en rød tråd og et utgangspunkt for ensemblets egne fortellinger. Maupertuis ble sendt ut av den franske vitenskapsakademiet for å måle om jordklodens form var mer flat ved polene (som en klementin) eller mer utstrakt (som en sitron). På reisen var blant annet den svenske vitenskapsmannen Anders Celsius med. Ikke bare de vitenskapelige målingene, men også reiseselskapets møter med naturen og lokalbefolkningen ble grundig dokumentert i rapporter og reisebrev. I manus og regi brukes Maupertuis' reise som noe forestillingen holder fast i og leker med, noe som gir våre moderne opplevelser og refleksjoner om nord flere dimensjoner. Den historiske reisen blandes med egne opplevelser, og med hopp i tid og rom etter drømmens logikk, gir de tilgang til en magisk realisme som inkluderer vår tid her og nå.

Teksten er skrevet i tett samarbeid med regissør, skuespillere, komponist og musikere. Prosjektet er et samarbeid mellom teatre og utøvere i Norge, Sverige, Finland og Sápmi, og teksten er flerspråklig. Dramaturgisk starter det med pausen, og deretter ruller det på i et gradvis økende tempo til stykkets slutt. Under den innledende kaffepausen gjennomføres samtaler med publikum, hvor utøverne plukker opp ideer og informasjon fra de vi snakker med. Disse samtalene kommer tilbake som et ekko på ulike måter når stykket går over i en tydeligere scenesekvens og gradvis bygges opp til lihkadus (åndelig bevegelse, se Laestadianisme). Publikum plasseres i en hesteskoformasjon, med scenerommet i midten. På den åpne kortsiden (der det ikke sitter noen publikummere) er musikkinstrumentene oppstilt. Bak publikum på langsidene er det vegger for lysprojeksjoner. Musikken og lydbildet er industrielt, maskinelt, elektronisk og digitalt, men møter også analog lyd og mer melodiøse partier. Lyden av penger er med som en del av lydlandskapet, slik at det hele tiden finnes en underliggende påminnelse om et økonomisk perspektiv, uten at det trenger å verbaliseres eller intellektualiseres. Totalkomposisjonen følger vannets ferd, fra snøfall til is som smelter, til bekken som klukker og renner og forbinder seg med andre bekker, og renner ut i en større elv som deretter blir til en elv og til slutt en stor foss som renner ut i havet.