Dressur med stående tispe

Dressur med stående tispe tar deg med ned i et høl. Et høl som er et sluk som er en magnet som suger til seg alt; assosiasjoner, rester av liv, ord, tanker, hår, spytt, dødt, levende, brokker av alt som ikke er. I hølet møter vi en skikkelse som oppdager seg selv. Vi prøver å holde henne fast, hardt, med kraft, som ei kule i veggen. Men denne tispa lar seg ikke fange, hun beveger seg gjennom et galopperende presens mens hun gomler, skinner, gaper, gulper og dupper. Hun forteller at hun har begynt å få innbilske drømmer, og våkner med trusa nedpå knærne og baken full av torner. Sporadisk deler hun av sin livsvisdom med oss:

Den skal ha sterk rygg som skal bære gode dager! sa kjerringa.

Man kan venne seg såpass til ulykken at man ikke kan unnvære den! sa gubben.

Nøden er diger, men vi er også mange om den! sa kjerringa.

Dressur med stående tispe er et kroppslig krafttak, et tekstlig bukkesprang og en audiovisuell henrykkelse. En forstyrrelse, en trøst og et oppkok av døde rester som forsøker å bli noe, noe annet, ved å prøve ut, kjempe, gjenta og lykkes med… med… dressur!