Blåmannen

Edvard Griegs siste dager.

Dette er ikke en studie av komponisten eller av kunstnerens kår. Det er en sterk og allmenn historie om:

En eldre mann som, tidlig i ekteskapet, mistet barnet sitt.

En ung mann som, i barndommen, mistet faren sin.

En far uten barn og et barn uten far - som møtes like før det blir for sent for den yngre mannen å kunne hjelpe den eldre.

Når historien begynner, er den dødssyke Grieg disillusjonert med det kreative livet han har levd. Han er redd døden som nærmer seg, fordi han har mistet troen på at verkene han skrev kommer til å overleve ham. Han frykter døden, og han er også redd prosessen med å dø: Sinnet hans smuldrer bort under påvirkningen av sterk medisinering.

Den unge mannen som nå trer inn i hans liv er kanskje den eneste personen som akkurat da kunne påvirke Griegs disillusjonerte tilstand.

Mellom disse to er det en kvinne, Nina, som etter å ha mistet barnet hun hadde med Grieg, viet seg til prosjektet til mannen sin: Å erstatte tapet, så godt det lot seg gjøre, med musikk.

Den unge Graingers inntreden er et faktum hun må forholde seg til: At han i denne situasjonen kan gi mannen hennes mer enn hun kan. Grieg foreslår til og med for Nina at de adopterer Grainger!