Bare Elling

Elling har passert de 60 år og etter et udefinert antall år på et udefinert sted (kanskje nok en institusjon) flytter han inn i sokkeletasjen hos enkefru Annelore Friman-Clausen på Grefsen i Oslo. Hverken leiligheten eller Annelores hus har ikke vært pusset opp siden midt på 70-tallet. Det er greit for Elling. Han liker seg best alene og er begeistret for sin nye «hule». Endelig skal han få fred og ro til å ferdigstille sitt livsverk. Hans rikholdige arkiv over Gro Harlem Brundtlands gjøren og laden. Ellings oppheng i den aldrende landsmoderen har ikke blitt noe mindre med årenes løp. Og slik som tidene har blitt, et samfunn i sterkt forfall, er det kun Ellings arkiv som kan redde sosialdemokratiet.

Men hverdagsutfordringene tårner seg opp. Han oppdager muggsopp både på badet og i soveromstaket. Å sette det på «klagelisten», som Annelore ber ham komme med, er ikke aktuelt. Elling tvinges til å gjøre seg kjent med sin nærmeste dagligvarehandel og utsettes der for en altfor jovial butikkansatt. Så går han tom for sovepiller og beroligende og tvinges til å besøke sin nye fastlege, som mener han bør bruke bena og gå tur istedenfor «å labbe inn på badet der medisinskapet er» som legen sier. Men det verste er enkefru Annelores hemmeligheter. Vegg i vegg med Ellings soverom står den store fryseren hennes, som er utstyrt med en solid hengelås. Det kan bare være en forklaring på det. Annelore skjuler et dødfødt barn. Det må være resultatet av ubeskyttet sex en firmafest en gang. Han er også overbevist om at den ensomme enken har installert overvåkningskamera «i skritthøyde» på soverommet hans.

Elling får et av sine angstanfall og siden han ikke har piller, går han inn på soverommet og later som om plakaten av Gro Harlem Brundtland over sengen roer ham ned: «At du ofte føler deg uvel betyr ikke annet enn at kroppen snakker til deg. Det er ubehagelig, men ikke farlig». Elling kler av seg og krøller seg sammen på sengen.