NFIs Kodak moment

Den uttalte begrunnelsen er å tydeliggjøre NFIs rolle i utviklingsfasen – fra nå av skal de bygge opp under spydspissen av den profesjonelle filmbransjen. Man kan le litt i skjegget av naiviteten som legges til grunn, det høres ut som en børsmegler som fra nå av bare skal satse på vinneraksjene. Men det er faktisk alvorlig når NFI nå ønsker å styre i en retning som går tvert imot et av målene for filmpolitikken. Den skal nemlig «[...] stimulere til et mangfoldig og tilgjengelig tilbud av audiovisuelt innhold med høy kvalitet, som styrker demokratiet gjennom å vekke engasjement og tilrettelegge for meningsbrytning.» I en fragmentert tid der europeisk demokrati og kulturpolitikk møter trusler fra alle kanter trenger vi mer mangfold, mer bredde, flere stemmer og flere ideer. Altså det motsatte av å konsolidere satsingen rundt en forhåndsdefinert spydspiss.

NFIs tankegang er ikke uten sidestykker i andre virksomheter som opplever stor suksess. Du har kanskje hørt historien om Eastman Kodak? Frem til 2000-tallet var Kodak den definitive markedslederen innen fysisk film. Utrolig nok var det Kodak som oppfant det digitale kameraet allerede i 1975, men de fortsatte likevel å ensidig prioritere fysisk film, fordi det var den som hadde gitt dem suksess fram til da. Fysisk film var Kodaks spydspiss. Resultatet av denne satsingen var at de gikk fra total verdensdominans i 2003 til konkurs i 2012.

Norsk film nyter stor suksess, og det må være lov å si at NFI har en rolle i denne suksessen. Men å studere sine egne suksesser med det formål å gjenta den, er en risikabel øvelse, fordi konklusjonen vil alltid være at det var nøyaktig det som skjedde denne gangen som ledet frem til suksessen. Problemet er at man ikke kan skru tiden tilbake og se hva som hadde skjedd om man hadde gjort andre prioriteringer. Ville suksessen i så fall uteblitt? Ville den sett annerledes ut? Eller ville den blitt enda større? Har man tatt alle variabler med i regnestykket? NFI vil planlegge for suksess, men som William Goldman så presist beskrev filmbransjen for snart 50 år siden – nobody knows anything. Verden går uunngåelig videre, og morgendagens vinneroppskrift vil ikke være den samme som i dag. Vinnere forblir ikke vinnere om frykten for å tape tar overhånd. Behovet for endring og fornyelse er konstant, og «det neste store» kommer alltid fra uventet hold.

Ja, det er stor kamp om NFIs ordninger for ide- og manusutvikling, de utvalgte får 250.000 kroner og full frihet, og det er ikke urimelig at mange søker. Men hvem er det som søker og hvem er det som får? Dramatikerforbundet har i flere år påpekt at altfor mange får, uten å ha noen dokumentert evne til faktisk klare å skrive et spillefilmmanus, og at flere av disse ender med å betale en manusforfatter som ghost writer. Vi kan ikke begripe at det er slik NFI ønsker at ordningen skal fungere. Men når NFI strammer inn på hvem som kan søke, er det utrolig nok ikke kriterier om manuskompetanse som foreslås. Tre års utdanning fra manuslinjer på filmskoler skal ikke lenger være nok, du må også ha en produsert eksamensfilm bak deg. Men du trenger ikke å ha skrevet denne eksamensfilmen. Kravet om eksamensfilm gjelder bare manusstudenter, men for registudenter er det ingen krav om å kunne skrive. NFI snakker om å bygge opp under den profesjonelle filmbransjen, men vil altså fortsette å gi 250.000 kroner til folk som ikke en gang kvalifiserer til medlemskap i manusforfatternes eget forbund, Dramatikerforbundet. Igjen, de av oss som har skjegg må gjerne le litt, men dette blir rett og slett for dumt.

Innstrammingen NFI nå ønsker seg vil gjøre at 90% av nyutdannede manusforfattere som tar utdanningen i Norge – alle andre enn de 6 som annethvert år går ut fra Den norske filmskolen på Lillehammer – mister muligheten til å søke ide- og manusutvikling. Det er ikke mulig å forestille seg at i gjennomsnitt 3 personer per år skal være et stort nok grunnlag til å sørge for økt mangfold i norsk film. Ja, det finnes andre veier inn, erfaring skal fortsatt telle, men prinsipielt er dette et skritt i helt feil retning. NFI legger ved statistikk i sitt høringsnotat, men den er knapp og mangelfull og framstår selektiv, i beste fall tilfeldig, og de vedgår selv at de ikke har oversikt over den videre skjebnen til prosjekter i idé- og manusordningen. Dette er verken overbevisende eller tillitsvekkende.

NFI fortsetter med disse forslagene en linje som vi i Dramatikerforbundet har advart mot mange ganger tidligere: Stadig mer rigide ordninger, trangere nåløyer og større andel av ressursene kanalisert gjennom etablerte produsenter. Vi har fra vår side etterlyst større fleksibilitet, bedre ordninger for nye stemmer og stimulering av mangfold og det frie filmfeltet.

Om NFI savner ryggdekning for en mer offensiv rolle, så kan vi minne om at mangfold lenge har vært et populært ord å kaste om seg. Men mangfold handler ikke bare om hvem som dyttes inn i de eksisterende strukturene, det handler også om å gjøre strukturene mer mangfoldige, så de tiltrekker seg det mangfoldet som etterlyses. NFI forvalter fellesskapets midler og må enten de vil eller ikke, stadig legitimere sin egen rolle, noe de slett ikke gjør ved å beskytte det etablerte. Et mangfoldig kulturliv er ikke bare en vennlig gest til de marginaliserte og de utenforstilte, det er en garantist for kulturen som representant for nasjonens jeg. Det styrker vår identitet og motstandskraft i en stadig mer fragmentert verden.

NFI er i godt selskap når de nå styrer mot Kodak-fella. Nokia gjorde det samme på 2000-tallet, Apple var nær på 90-tallet. Ved å fortsette å satse på det som virket i går, gjorde de seg selv irrelevante for morgendagen. Vi ønsker oss et NFI som lager gode rammevilkår for nye krefter. Som våger å satse på underskogen, og som forstår at det å utelukkende investere i aksjene som stiger er en strategi som er dømt til å mislykkes.