Kjære medlemmer

Vi står i en krevende tid. Det er ulike opprop og samlinger for kunsten og kulturen, jeg opplever at viljen til samarbeid mellom kunstnerorganisasjoner i stor grad er høy. Samtidig skal det ikke mer enn én enkeltkunstner som skriver noe på sosiale medier eller får presse så kan overskriften: «kunstnere angriper hverandre» komme. Vi vet at kritikken og kulturjournalistikken har blitt kraftig redusert de siste årene og at det i stor grad er erstattet av denne typen konflikt- og personorientert kulturstoff. Det ikke kunsten eller kunstnerne som tjener på det.

I Strategien vedtatt på årsmøtet 2024, som gjelder fram til 2028, vektlegger vi viktighet av samarbeid i hele bransjen. Vi har mange gode samarbeidspartnere og -forum, dette kommer også fram i årsmeldinga. En av de aller viktigste er selvfølgelig LO. Jeg er stolt av at vi som kunstnerforbund også er en del av fagbevegelsen. Og det jeg er kanskje er aller mest stolt over, og som dere som som var på årsmøtet i fjor fikk høre, var da Julie Lødrup fra LOs ledelse ga ros til Dramatikerforbundet for hvordan vi har løftet kunst innad i LO, uten å sette det opp mot vanlige arbeidsfolk, renholdere, industriarbeidere, men ved å mane til samhold og solidaritet. Det er slik vi kan endre verden. Sammen og side om side.

Det ytre høyre som truer kunsten og demokratiet bygger opp en falsk dikotomi mellom folk flest og den rare smale kunsten. Mitt langsiktige mål er at om noen angriper kunstnere så skal ikke bare vi i forbundet reise oss; vi skal kunne si at vi har en million medlemmer i ryggen. Dette jobber jeg med å formidle internt i LO.

Det frie scenefeltet er en del av kunstfeltet som alltid har levert mye kunst per krone: høy kunstnerisk kvalitet og stor eksperimentvilje har preget feltet i en årrekke. Samtidig er det lite penger, mye idealisme og beinhard jobbing. Hver forestilling blir som regel spilt noen få ganger fordi det er mangel på spillesteder. Det er lite glamour, få røde løpere og vi ser at talentfulle scenetekstforfattere blir borte fra feltet. Vi vet at kunstnere ligger langt under det generelle lønnsnivået i Norge. Og blant kunstnergruppene så er scenekunstnerne fra det frie feltet blant de med aller lavest inntekt. Det nedlegges mange arbeidstimer og man bruker begrepet arbeidende fattige. Derfor skal vi nå opprette et faglig utvalg for den frie delen av scenefeltet for å se på hva vi kan gjøre for å løfte feltet. Ideen om faglige utvalg ble presentert på årsmøtet og også det audiovisuelle feltet skal opprette egne fagutvalg.

Kulturrådet er underfinansiert, og det spiller vi inn i våre budsjettinnspill. Det er viktig for demokratiet at vi har en mangfoldig kunstnergruppe og at ulike stemmer kommer til orde, det tror jeg vi har solid politisk forankring bak, i all fall under nåværende regjering. Den beste måten å lage et inkluderende kunstliv, som tillater ulike stemmer, er ved å ha gode økonomiske tilskuddsrammer som bøter på markedslogikken og kan gjøre at vi får historier fra alle deler av samfunnet.

Det frie scenefeltet har lite penger, men høy vilje til nyskaping og eksperimentering. Det er nettopp her, langt fra det mest markedstilpassede at man kan utvise det motet det kreves å lage noe som ikke er umiddelbart forståelig eller kommersielt salgbart. Historien har lært oss at det som er mest nyskapende også er det som kan skape mest forargelse i samfunnet. Og derfor er det også kunsten i det frie scenefeltet som utsettes for mest hat og hets. Offentligheten var ikke nådig mot Ibsens Et dukkehjem i sin tid «Den slutten er uakseptabel!» som en kritiker skrev.

Dette handler den lufta vi puster i og hvordan vi skal kunne fortsette å lage kunst. Selv om Norge per nå er et land med en god og solid kulturpolitikk. Verden endrer seg og da endrer også forbundet seg. Vi er en sterk organisasjon, men kanskje har vi potensiale til å være enda sterkere?

Da må vi løfte i lag, stå sammen og utøve press i samla flokk.