Kim Atle Hansen

Hva jobber du med nå?

Akkurat nå jobber jeg med en tekst som heter Det verste som kan skje. Det er et forsøk på å finne det faktiske svaret på spørsmålet “Hva er det verste som kan skje?” ut ifra ulike situasjoner. Dette er del av et arbeidsstipend jeg har vært så heldig å få, og som har gitt meg det privilegiet å kunne sitte her og tenke - Hva har jeg aller mest lyst til å skrive akkurat nå? (Og det var tydeligvis dette.) Samtidig jobber jeg også med å få i gang en produksjon av denne teksten, det føles som regel bedre å skrive en tekst når man vet hva den skal brukes til. Likevel er jeg opptatt av tekstens autonomi, jeg skriver ikke tekst til denne forestillingen, denne forestillingen er en av flere potensielle manifesteringer av teksten.

Dere spurte ikke hvor jeg jobber, men jeg kan si at jeg sitter ved kjøkkenbordet med utsikt over taket til naboen og noen gamle trær. Med de fordeler og ulemper som følger med å jobbe hjemmefra. Jeg har vært en del på skriveloftet på Litteraturhuset og selv om det ikke var de triveligste lokalene er det synd at det tilbudet nå er borte.

Har du en kunst- eller kulturopplevelse i løpet av siste året som du vil trekke fram?

Jeg tror den største kunstopplevelsen det siste året må være å lese Johan Harstads Under brosteinen, stranden. Det er en tjukk bok som jeg brukte et halvt år på å lese, men så har Harstad også sagt i et intervju at han ønsker at bøkene hans skal leses sakte, så da tenker jeg det er innafor. Jeg blir slått i bakken av romanens omfang og detaljrikdom, man føler man dykker ned i et tjern som ikke har noe bunn. Eller, det har en bunn, den er bare svimlende langt nede. Og språkføringen da, den herlige og inspirerende språkføringen som gjør at jeg kan sitte og smile av formuleringer og intrikate setningsoppbygninger.

Av teater må jeg si det er Dag Johan Haugeruds Sykdom og sosial nød, hvor jeg såvidt fikk komme inn på en av de siste forestillingene selv om jeg ikke hadde billett, det var utsolgt for lenge siden. Også her er det dialogføringen og språket som leder an. Det er herlig å se en slags naturalismens tilbakekomst med et lite dryss av postdramatiske grep. Det virker som en fin verden å være skuespiller i. Jeg synes forestillingen bar preg av å være laget av en teaterdebutant, på en forfriskende måte. Det var noe naivt og uironisk over det som appellerte til meg.

(Det at jeg trekker fram to forfattere med etternavn som begynner på Ha er for øvrig helt tilfeldig.)

Hva er det beste med Dramatikerforbundet?

Dramatikerforbundet er et sårt tiltrengt fellesrom i en ellers ensom dramatikertilværelse. Det samholdet og den støtten jeg får fra forbundet strekker seg langt utover det praktiske. Det er en følelse av fellesskap og laug som gjør at man er del av et større lag med folk som forstår hvordan en har det og hva en baler med. Da jeg første gang var med på en forbundsmiddag som gjest i 2001, tror jeg, tenkte jeg at dette er det nærmeste jeg kommer til å komme en frimurerlosje. Det har blitt noe mindre losjete oppigjennom årene, men grunnverdiene som gjør at jeg føler meg ivaretatt er der fortsatt. Dette er egenskaper andre forbund jeg er medlem av kan se langt etter.

Hva leser du nå?

Jeg er en ganske langsom leser, til min kones fortvilelse som må se de samme omslagene ligge framme til det kjedsommelige. Fordelen med det er at jeg alltid har noe å lese. Det som ligger framme nå er Charlie Kaufamans Antkind, nok en mastodont av en bok som jeg har lest i flere år allerede. Og en utrolig omfattende historiefortelling med en rekke metalag. Jeg har også Jonathan Haidts The Righteous Mind, en sakprosabok om sosialpsykologi og hvilke prosesser som egentlig styrer våre moralske vurderinger. I tillegg er det den knall oransje boken Scriptnotes, fra podkasten med samme navn, som er forfriskende lesning for alle som har vært på litt for mange Save the cat-foredrag.