Premiereklar: TIDEN UTEN BØKER

Jeg ringer på dørklokka på baksiden av kirkebygget, og venter på å få komme inn. Klangen fra julekonsertene har stilnet, men konsertene blir fremdeles annonsert på et tre meter langt tøybanner som henger på utsiden ved bakdøra. Når jeg blir sluppet inn i det tomme kirkerommet blir jeg grepet av en slags høytidsfølelse. Jeg tenker på ritualene, seremoniene – dåp, bryllup, gravferd. Akkurat i dag tenker jeg også på dem som har måttet søke tilflukt i et kirkerom. Kirkeasylantene – de forfulgte og rettsløse.

- Dette rommet, denne scenen gir perfekte rammer til sceneteksten min, sier Lene Therese Teigen idet jeg kommer ned i kjelleren. For det er i kjelleren på Jakobkirken Tiden Uten Bøker skal få utspille seg de kommende ukene. Endelig i Norge! Tiden Uten Bøker har gått sin seiersgang på teatre i Uruguay. Teksten ble til etter et nært samarbeid mellom Lene og Cecilia Caballero Jeske, som selv er teaterregissør i Uruguay. Cecilia har levd mange år i eksil i Norge sammen med moren og faren sin etter at de flyktet fra diktaturet. Det var en flukt fra landet, men også en flukt fra de voksnes traumer etter fengsling og tortur. Lene skrev Tiden Uten Bøker blant annet basert på Cecilias far, Carlos Caballero’s historie som fram til møtet med Lene hadde vært alt for tung for ham å fortelle. Men han fortalte, og Lene skrev. Faren deler skjebne med tusenvis av latinamerikanere, og gjennom Mødrene på Maiplassen har vi blitt minnet på smerten de bærer for sine kjære som forsvant under militærdiktaturet på 70- og begynnelsen av 80-tallet. Lenes tekst gir også ansikt til dem som forsvant. På en søyle i scenerommet har hun laget en installasjon – som en rød tråd til teaterstykket. Etter avtale med de uruguayanske fotografene som står bak prosjektet «Bilder av Stillhet», får hun gjengi prosjektet i forbindelse med forestillingen. Det er bilder av kjente folk fra Uruguay, som holder store bilder av noen av dem som aldri kom hjem ...

Hjemløs

Lene forteller at veien til scenen i Norge har vært lang og vanskelig.
- For Scenekunstutvalget leser ikke tekst, sier hun. – De er mer opptatt av prosjektbeskrivelsen og «konseptet» enn sceneteksten. Jeg føler derfor at denne teksten ikke har noe hjem i Kulturrådet. Lene forteller at Nationaltheatret var interessert i å sette opp stykket, men det ble aldri noe av.
- Jeg opplever det som problematisk å komme med ferdige scenetekster til institusjonsteatrene. Hvis teatrene selv lanserer et tema, er det lettere å komme igjennom, men da blir det som et bestillingsverk, og ikke fri kunst som skapes ut fra ønsket om å være en dramatiker med noe på hjertet. Det er jo helt absurd!

Denne gangen har veien til scenen heller ikke vært lett for Lene på det personlige planet. Hun er åpen om at hun igjen har fått kreft, og at hun for tiden er sykemeldt. For å få til disse ukene har hun fått en slags magisk kraft til å hjelpe seg gjennom prøver og forestillinger. Hun er blitt friskmeldt fra sykemeldingen for en liten stund. Lene er i sitt ess og gløder når hun gir regi til de fire skuespillerne som hun har flyttet inn i Kulturkirken Jakob sammen med.

Skuespillerne er skjerpet, Lene er konsentrert. Prøvene begynner med et avhør i formasjoner:

«Navn? – Alder? – Tittel? – Adresse? – Politisk parti? – Spiser du sukker? – Grønnsaker? – Røyker du? – Narkotika?»

Vi er i et fengsel. I Uruguay. Vi er også hjemme hos familier som har reist langt av gårde for å skape seg et hjem. I eksil. Barnet kjenner ikke foreldrenes historie, og dermed heller ikke seg selv. Likevel aner barnet at det er noe under overflaten, noe som er for mørkt til å få vite om. Har vi egentlig rett til å eie vår egen historie?

Med omtanke

Elin Moe som lager dokumentarfilm om bakgrunnen for tilblivelsen av teaterstykket, sier om Tiden uten Bøker at det er en dyp og vakker refleksjon om mennesker som har gjennomlevd politisk diktatur. Teaterstykket handler om dem som greide seg, dem som overlevde tortur og eksil, men som nå kjemper mot ringvirkningene mange år senere. Karakterene i stykket har lenge fortiet vonde minner fra fortiden, og strever med å føle tilhørighet til samfunnet de lever i nå. Først når de våger å snakke om de vanskelige tingene, kommer håpet. Samtidig som stykket har historisk bakteppe i Latin Amerika på 1970-tallet, er Tiden Uten Bøker en universell og relevant tekst om de utfordringer mange mennesker lever med som følge av krig og konflikt. Med tilbakevendt nasjonalistisk populisme i dagens Latin Amerika, og 70 millioner mennesker på flukt på verdensbasis, er teksten i 2020 høyaktuell.

Skuespiller Tiril Pharo sier at Tiden Uten Bøker inviterer henne til å minnes egne opplevelser, minner fra besteforeldre og deres fortellinger fra 2. verdenskrig, forholdet til egne barn, hva vi sier og hva vi tier om. «Jeg håper vi med Tiden Uten Bøker, hvor vi sammen med publikum, kan kjenne noe av det fineste med teater – vi er alene, sammen, og omfavner våre små og store liv».

Selv beskriver Lene Therese Teigen sitt eget stykke med ett ord: Omtanke. «Omtanke er et ord som på mange måter er som skapt for scenekunsten, der vi alle er levende individer i en her-og-nå situasjon sammen rundt om hverandre. Vår kunst må ivareta den situasjonen, og det vi formidler bør være gjennomtenkt: Med omtanke».

Jeg skal tilbake til Kulturkirken Jakob i løpet av de neste ukene. Det er ikke så nøye om tøybanneret fra før jul fremdeles skulle henge der på baksiden av kirkebygget, for inne spilles Tiden Uten Bøker.

Tiden Uten Bøker av Lene Therese Teigen har norgespremiere fredag 17. januar i Kulturkirken Jakob, og spilles frem til søndag 26. januar.

Medvirkende: Sofia Knudsen Estifanos, Inga Ibsdotter Lilleaas, Tiril Pharo og Terje Ranes. Tekst og regi: Lene Therese Teigen.

TIDEN UTEN BØKER på Facebook

TIDEN UTEN BØKER på Houseofstories.no