Kunst som livsnødvendighet

Det er nå det gjelder, som vi skriver i et innlegg i Dagsavisen. Hva er det som gjelder? For oss som jobber med kunst og kultur har vi merket at noe er på gang, det har skjedd gradvis i land etter land i Europa og nå i USA; kunsten utpekes som fiende, kunsten utgjør en trussel, kunsten må knebles og ergo fratas støtte.

Kampen om kunsten

«Kampen om kunsten, et forsvar for kulturens rolle i demokratiet» heter den ferske boka til Mariken Lauvstad som ble lansert denne uka. Den inneholder særdeles nyttig lesestoff for oss som jobber med kunst og politikk. Lauvstad har en solid gjennomgang av norsk kulturpolitikk etter andre verdenskrig. Det kan kjennes som deprimerende lesning, men samtidig minner hun oss om hvordan kunst og kultur fra tidenes morgen har vært viktig for menneskeheten. Og at hvis vi ikke klarer å holde fast på at dette er viktig for alle, så blir det lett for politikere å kutte.

Noe av det høyresida ønsker, er at man skal la private krefter overta for statlig støtte. Det er dessverre lett å forestille seg hvilken kunst som vil få støtte, eller i hvert fall hvilken kunst som overhodet ikke vil få støtte, om det er pengesterke mesener som skal sponse den. Her kan det være på sin plass å minne om hva som skjedde sist de blåblå styrte. Tore Slaatta har en kronikk i Shakespearetidsskriftet (også trykt i Klassekampen): «Hendelsene rundt  Ways of Seeing  inngår i en fortelling om høyrepopulismens fremmarsj i Norge, om kulturkrig i Europa og ytre høyres latente og eksplisitte vilje til å henge ut kunstnere og samtidskunst. At politi og medier og det ganske land lot seg lure rundt i nær fire måneder rundt årsskiftet 2018/2019, er et trist faktum i saken.». Erna Solberg forsøkte å skandalisere kunstnerne bak Ways of Seeing og hun ba aldri om unnskyldning.

Kulturkutt

Frp har aldri hatt en god kulturpolitikk sett fra et kunstnerperspektiv, de vil for eksempel legge ned hele Kulturrådet. Det er desto mer skuffende å se Høyres forslag til kulturkutt. Høyre vil kutte 369 millioner til kultur. Av disse vil de ta 174 millioner fra Kulturfondet og over 11,4 millioner fra kunstnerstipendene. Dramatikerforbundet ønsker tvert imot en økning av midler til Kulturrådet. Et kutt i denne størrelsesordenen vil være dramatisk for hele det frie scenekunstfeltet. DF ønsker også flere kunstnerstipend, ikke færre.

I så måte er det lett for en kunstnerorganisasjon å anbefale en stemme til de rødgrønne ved dette valget. Det er forutsigbare institusjonelle kulturpolitiske grep med armlengdes-avstand til politikerne som er forsikringen for et fortsatt fritt kulturliv og en fri kunst. Kulturrådet og innkjøpsordninga er to helt geniale kulturpolitiske ordninger som legger til rette for en kunst som kan være maktkritisk og eksperimentell, en kunst som tør å ta sjanser.

Jeg har tidligere skrevet om flere solide seire DF har fått det siste året: insentivordninga for ny norsk dramatikk, medfinansieringsordningen og LOs kulturpolitiske uttalelse. Men også vi er en del av et samfunn der kunst og kultur nedprioriteres, der frontene blir steilere og der krefter fra ytre høyre, som Sløseriombudsmannen, får gjennomslag for en kunstfientlig retorikk. Det er skremmende hvordan mange ser på Sløseriombudsmannen som uskyldig satire uten å forstå hvilke krefter vi jobber mot og hva som står på spill; at dette er en del av den ytre-høyre-vinden som blåser over vesten og som på veien knuser kunsten og knebler ytringsfriheten.

LOs kulturpolitiske uttalelse

I LOs kulturpolitiske uttalelse sier vi: Kultur er helt nødvendig for et samfunn som vektlegger demokrati, fellesskap, ytringsfrihet og utvikling. I en verden der demokratiet er under press og ytre høyre på fremmarsj, trenger vi en  felles historie som skaper samhold og identitet. Det gjør det viktig å bevare og formidle kulturhistorien vår, samtidig som vi sikrer at det er rom for å skape kunst og kultur i dag. For også vår samtid skal fortolkes og fortelles.

Skal vi snu kreftene fra det ytre høyre som ønsker å angripe kunstnere for så å gå etter fagforeningene, må vi stå sammen. Når Trump og andre ytre-høyre ledere legger såpass mye krefter i å forby kunst de ikke liker og meninger de ikke liker – er det fordi kunst er viktig, fordi kunst kan endre verden.

Og siste uka virker det som flere har fått øynene opp for viktigheten av kultur. Klassekampen skriver på lederplass at «i Kulturpolitikken står Frp for markedsliberalistisk vandalisme på speed.» Til og med lederartikkelen i Dagbladet advarer nå mot hva som kan skje om man ikke satser på kulturen, de avslutter slik: Kulturpolitikken har vært fraværende fra årets valgkamp. Det kan vise seg å bli dyrt. Kanskje ikke for bunnlinja i statsbudsjettet, men for den norske kulturen og det norske samfunnet.

Å lese om kulturkutt kan være deprimerende, men kuttene innebærer også en større fare. Det ser vi tydelig i USA nå om dagen. Heldigvis har vi i Norge en velferdsstat og sterke fagforeninger som gjør at vi er mer rusta mot et ytre høyre som vil splitte og herske. Men vi må hegne og verne om disse verdiene:

Det er nå det gjelder!

Det er nettopp i mørke tider vi må verne om våre kjerneverdier og huske på hvem vi er. Ja, solidaritet koster, men det er også fellesskapet og solidariteten som er grunnlaget for velferdsstaten. Vi må verne om velferdsstaten og demokratiet slik at vi fortsatt kan både skape og ta vare på kunsten og kulturen som uansett hva noen måtte si faktisk er viktig for alle mennesker.