I Roma med Livia's Room

Jeg vokste opp med Asterix som go-to lektyre på ferie. Alle mine referanser til romersk historie hadde et tjukt lag av slossglade gallere og villsvinfett. Jeg tok både italiensk og latin på videregående skole, men fordi jeg var travel med å spille teater, ble jeg ikke spesielt god i noen av språkene. Selv etter å ha lest Cicero på originalspråket og tatt forberedende på universitetet, var det et langt lerret å bleke da jeg ble inkludert i Lene Therese Teigens ‘Livias Rom’-prosjekt i desember 2018, og skulle fordøye store mengder romerske slektstre, latinske navn og historiske hendelser.

Kontekstuelle broer

Lene Therese Teigen elsker å bygge broer av scenekunst inn i andre verdener, tider og virkeligheter, og bli grunnleggende kjent med mer enn vår lille samtid i Norge. Med Livias Rom tok hun med seg fire skuespillere, en danser og koreograf, en tekstilkunstner med base i Bergen, en islandsk komponist, en gresk og to islandske musikere med base i København, en lysdesigner, en teatervitenskapsstudent, en dramaturg, forleggeren sin og en fremragende rekke norske og internasjonale forskere på romersk kultur og historie over en slik bro. Med forskning og forestillingsevne gikk vi to tusen år bakover og inn i keiserinne Livias fotspor, inn i antikken. Vi ville særlig stille spørsmål til hvem som eier historien, hvem sitt perspektiv er det vi arver når vi forteller historier om historien.

Livia har blitt omtalt som verdenshistoriens ondeste kvinne. Hvordan er det sant?

Tidsreise og seminar i Roma i 2019

I Roma i februar 2019 møttes forskere og scenekunstnere i hverandres arbeid. Antikkforskerne delte om visuell kunst, tekstiler, musikk, lys og liv knyttet til Romas første keiserinne og hennes nærmeste familie, i et to dager langt seminar. Innimellom formidlet kunstnerne sine praksisbaserte prosesser innenfor ulike kunstfelt og leste fra Lenes utkast til scenetekst. Vi, scenekunstnerne, delte arbeidet vi hadde gått inn i, med å forestille oss hvordan livet kunne være, og hvordan det resonnerer i vår egen tid. Vi prøvde ut scenetekst, lys og bevegelse i et fysisk arbeid med tekstilene til Ingrid Aarset som bakteppe, på takterassen til Circolo Scandinavo. Vi inviterte forskerne inn til oss i den romerske kvelden, omsvermet av alle lyder og lukter som fantes i Trastevere og ba dem ta den sanselige reisen med oss. Denne delingen kjentes spesiell. Sporene vi fant og relasjonene vi utviklet, tok vi med oss tilbake over broen, og laget forestillingen Livias rom, med urpremiere på Cornerteateret i Bergen i 2022, og bl.a. boka Livia’s Room – Researching, Reflecting, Staging, som lanseres nå i november 2025.

Ingen turné, men boklanseringsvisning

Forestillingen Livias rom ble utviklet gjennom flere laboratorier fra 2018-22, med premiere i Bergen i oktober 2022. Forestillingen spilte for fulle hus, fikk strålende kritikker og burde ha reist på turné. Men en fri produksjon med åtte utøvere og fem i det kunstneriske teamet ble nok i dyreste laget for søknadsfinansiert turnéring. Gleden var derfor stor når vi 7.-9. november i år likevel skulle møte Roma igjen, treffes på tvers av fagfelt, for boklanseringen. Boken består av kapitler av antikkforskere og kunstnere, intervjuer om forestillingsprosessen, et rikt billedmateriale og hele sceneteksten til Lene. Dagen etter boklanseringen skulle vi også gjøre en iscenesatt lesning av deler av sceneteksten, med konsertversjonen av musikken og noen nøkkelscener fra oppsetningen i 2022, i hagen til Circolo Scandinavo, den Skandinaviske Foreningen i Roma (med røtter tilbake til Ibsen).

På tur med Lenes forlegger

Jeg reiste på samme fly som forlegger Gunnar Rebnord Totland fra Solum Bokvennen. På Fiumicino flyplass satt vi og ventet med hver vår doble espresso på at Idun Vik aka Livia, skulle ankomme fra Bergen. Mens vi mimret tilbake til andre ganger vi hadde reist til Italia, tikket det inn meldinger fra Lene: «Fremme? – Gunnar bør dra rett til Det norske instituttet». Lene er ikke bare dramatiker, regissør og redaktør av boka som skulle lanseres om et par timer, hun er en usedvanlig godt organisert reiseleder. Mens vi stusset over hva som hadde ført oss til våre livsvalg og nåværende liv, passet Lene på at vi valgte riktig vei til boklanseringen.

I drosjen på vei til Det Norske Instituttet kjørte vi gjennom lagene av tid og inn i Roma, det levende museet. Gunnar skrev ferdig talen sin, Idun hoiet av glede over deilige dager på jobben og jeg sukket tilfreds over å ha glemt solbriller.

Antique Tattoo

Jeg hadde fått leie billig en leilighet like ved Peterskirken, der skulle jeg slappe av før lanseringen. Jeg stotret noen fraser på mitt Katta-italiensk til drosjesjåføren før han slapp meg av. Jeg fikk noen timer til å forberede teksten jeg skulle lese på lanseringen. Min absolutte favorittdel av sceneteksten Livia’s Room er Antique Tattoo - der det underjordiske hagerommet i Livias sommervilla snakker. De vakre freskene som dekket veggene i rommet, er skåret av veggene, og henger i Nasjonalmuseet i Roma. De er utgangspunktet for hele denne reisen til Lene og alle hun har engasjert på veien.

Teksten bærer i seg historisk smerte over å bli nedverdigende behandlet, forundring over hvor annerledes alt var, språklig humor og finurlige tidssprang fra Livias tid og frem til i dag.

Forstår du da ikke?

Maleriene hadde blitt min hud.
Tusenfryd, valmuer, roser, laurbær, fioler,
Lerker og blåstruper
Jordbærtrær, sypresser, paraplypinjer –
Alt i en blågrønnaktig hage med blader skjelvende i sval bris –

Å som jeg savner det alt sammen –

Jeg som hadde blitt hel, for alltid én.
Med en verden av hemmeligheter
bak de fjerne eikene
med nærbilder av opiumvalmuer,
eller en kvede, klar til å bli spist –
Alt malt på meg, alt blitt en del av meg,
smeltet inn i benmargen min.

Og så – skåret av med skarpe kniver.
Kuttet opp og forflyttet
Jeg får aldri hvile etter den grusomme dåden
For alltid delt
Jeg ble mørk og fuktig, våt og jordbundet
Jeg som var den vakreste av dem alle.

Fra ‘Antikk tatovering’, Livias rom av Lene Therese Teigen

Høytidelig boklansering

For å komme meg til Det Norske Instituttet gikk jeg over Gianicolohøyden, langt unna turistbyen Romas iskiosker og café al bar og snirklet meg oppover åssidene der ambassadene holder hus. På instituttet ble jeg møtt av en rolig og glad Lene med full oversikt og tekstilkunstner Ingrid Aarset som viste meg et av verkene sine – en «Livia-tekstil», kjøpt inn og utstilt i tredje etasje på instituttet, med sola dansende inn fra et sidevindu. Det var deilig blåmuggostpizza å spise og spent stemning før den store lanseringen.

Boklanseringen var høytidelig og tøysete, i Lenes tydelige regi. Sterke fagmennesker holdt taler med mye berettiget ros til Lene og Lovisa, den andre redaktøren, antikkhistoriker ved Lunds universitet. Redaktørene delte selv ut ros for kapittelforfatterenes grundige arbeid og alle bidragsytere fikk den nydelige boka i hendene. Og for en vakker bok! Både lederen for det norske instituttet, professor Han Lamers, forlegger Totland og lederen av Circolo Scandinavo Marie Kraft, trakk frem hvordan dette samarbeidet, som springer ut av et residensopphold på Circolo Scandinavo, bærer i seg selve grunnideen i den skandinaviske foreningen. Når de blir spurt hva målet er med foreningens kunstnerresidenser, så svarer de Livias Rom!

Feiring

Etter lanseringen var det invitert til mottagelse på Det Norske Institutt i Roma sin takterrasse. Vi fikk deilige kanapéer og vin, snakket opprømt sammen om dette unike prosjektet, mens vi tittet utover Romas lys og natteliv, og etterpå gikk vi sammen på restaurant og spiste romerske retter for å feire.

Jeg gikk tidlig hjem gjennom natten og sov urolig noen timer, spent på å ta opp en tre år gammel forestilling.

Livia’s Room på Circolo Scandinavo

Jeg fikk en fantastisk start på dagen med å vandre til Circolo Scandinavo langs Tiberen, under broer og over broer i sol og friskt 17 graders vær. I hagen til Circolo Scandinavo hadde Ingrid Aarset og mannen Per hengt opp noen av de vakre tekstilene Ingrid laget til forestillingen i 2022. Randiane Sandboe hadde satt lys i flere dager og hagen var virkelig blitt en sterk assosiasjon både til installasjonen Ingrid og Randiane laget til forestillingen og til Livias rom i Nasjonalmuseet Palazzo Massimo alle Terme.

Lene samlet oss alle rundt bordet, Lisa, danser, koreograf og skuespiller kom litt sent – gravid i 6. måned måtte hun gjøre litt ekstra lunsjshopping. Upasteuriserte italienske oster er ikke å anbefale, selv om det er det beste som finnes. Vi drakk bøttevis med espresso, spiste amarettokjeks, leste tekst, laget nye arrangement, før lunch kjøpt fra markedet. Vi innlemmet Aksel Teigen Breistrand, Lenes sønn som er arkeolog, som skulle lese rollen som Guiden/Drusus, siden Sverre Breivik var på spillejobb i Norge. Vi savna våre skuespillerkolleger Ameli Isungset Agbota og Sverre. Ameli var med i lydopptak i lanseringsforestillingen, med den heftige teksten “A piece of meat speaks”, og i boka er Sverre med i en samtale mellom Siren Leirvåg, Lene ham og meg, der vi snakker om prosessen. Vi fikk på oss de gamle kostymene med ull innerst, lyttet til musikalske prøver, varmet opp engelsken vår. Ja – vi spilte på engelsk! Jeg hvilte meg på den gamle sofaen til Ibsen, forsøkte å lage en nodus-frisyre på toppen av hodet, og vips var hagen full av spente publikummere, kunstnere, forskere, italienske kultur- og museumsorganisatorer.

Broer gjennom tida

Vi spilte frem flere broer i hagen den kvelden: Vår egen bro til forestillingen slik vi spilte den i Bergen og prosessen dit, vår vandring i Roma seks år før og helt tilbake til det som hendte for flere tusen år siden. Hvem var vi da? Hvor gode var vi? Hvor utfordrende? Hvor smarte? Hvor onde? Jeg husker ikke. Husker du? Hvem var jeg før Livias rom?

Da jeg gikk hjem gjennom Romas plasser og smug for andre natt på rad var folk ute og festet og prata, rundt hele Peterskirken lå det hjemløse og sov ganske fredelig. Jeg tenkte på Lene og alt hun satte i gang for sju år siden, fortryllet av 2000 år gamle, uimotståelig vakre fresker av en paradishage. Jeg tenkte på Livia og familien hennes og på de forfatterne som skrev hennes liv for like lenge siden. De som påsto knallhardt ca 100 år etter hennes død hvem hun var; en ond kvinne som tilranet seg makt. Jeg tenkte på hvordan historier blir stående. Livia var en av keiser Augustus nærmeste rådgivere, og hun fikk antakelig en posisjon langt utover det som var vanlig og akseptabelt for kvinner. Det var uakseptabelt for andre innflytelsesrike menn, med ordet i sin makt. Deres ord ble stående og resirkulert lenge, gjennom forskning, teaterforestillinger og massemedier, til dét ble sannheten om Livia. Antikkforskere som Lovisa Brännsted, som arbeider nå, har avdekket andre sannheter. Med vårt ‘Livias rom’ ville vi gi mer rom for tvil, spørsmål og tolkninger. Som Lene sier « Når vi ikke kan bli enige om hvordan ting skjedde i fjor, så kan vi ikke være så skråsikre om det som foregikk for 2000 år siden.»

Lansering i Oslo 27. november på Dramatikkens hus!

Du som leser dette - du er kanskje lei deg for at du ikke opplevde dette lille blaffet av tidreise. Du skulle gjerne gått langs elven med oss? Les boka! Kom på vår Oslo-lansering torsdag 27. november på Dramatikkens hus klokka 18!

Lene Therese Teigen har gjort noe svært sjeldent i norsk scenekunst. Hun har skapt et stort og vakkert verk av kontekst rundt en prosess som ellers er over når øyeblikket er over.

Les! Og så kan du forestille deg hvordan det var å være i hagerommet til den første keiserinne av Roma. Å være den første keiserinne av Roma. Eller svigerinnen hennes, Octavia. Som jeg var en stakket stund. Gift med Markus Antonius. Richard Burton. Husker du?

Nå eier jeg min versjon av romertiden. Uten villsvinfett.