Den farliga resan

Jeg har aldri vært på en bokmesse før! Det kjennes uoverskuelig stort å komme frem til Gothia towers, et slags trehodet troll man er ment å kunne navigere i. Nesten umiddelbart etter jeg er kommet, bærer det gjennom lobbyen, forbi noen barer, opp en heis og videre opp en trapp til jeg blir tatt i mot av han som er kuratoren for messen. Han tar meg i hånden, og hilser meg velkommen. Det gir en god følelse, jeg tenker at han har ventet på meg, at naturligvis har han det, det er klart jeg tar han i hånden og hilser.

Yes, Julian Karenga, finally you have arrived ... we’ve been waiting, sir. Alas, now, finally, we can commence the evening, no?...

Jeg spør han om dette er åpningsfesten, og han svarer ja. Det ser ut som han tror jeg skal si noe mer. Raskt flytter han blikket fra meg til de som kommer opp trappen etter. Det samme smilet, og den samme hyggelige velkomsten henvendt til noen andre.

Jeg er på bokmässan som husdramatiker på Dramatikkens hus. Alle fem husdramatikerne skal ha et samlet panel under tittelen «Nya röster i norsk dramatik», ledet av kunstnerisk leder Camara Lundestad Joof. Det blir også lest utdrag fra tekstene våre, oversatt til svensk, og lest av svenske skuespillere. Dette er første gang noe jeg har skrevet blir oversatt til et annet skandinavisk språk.

Dramatikk er et av hovedtemaene under messen, et omfattende program over fem dager, som Dramatikkens hus er medarrangør for.

Neste morgen vandrer jeg hvileløst frem og tilbake langs korridorene i 15 minutter, før jeg finner frem til hotell-resturanten, for en kjapp frokost, før det hele starter. Dagens første panel har tittelen «Är dramatik litteratur?», hvorpå den finske dramatikeren Pipsa Lonka svarer med å si at hun synes spørsmålstegnet bør endres til utropstegn. Utsagnet applauderes, også av undertegnede.

Dette samtaleemnet, rundt dramatikkens plass i litteraturen og det litterære i dramatikken dukker opp under flere av programpostene. Vi er på en bokmesse, så det er på sin plass å stille dette spørsmålet. Ting som blir diskutert er utgivelse av dramatikk, som er interessant med norske øyne med tanke på hvor få av de norske forlagene som er representert på messens dramaseksjon. Utgivelse av dramatikk blir beskrevet av svenske skrivende som «practically non-existent».

Under en annen samtale med tittelen «Vad är en replik?» er det samtaleleder Athena Farrokzhad som henvender seg til panelet sitt (som består av dramatikere som også skriver romaner) – hun spør: «om prosaen også fungerer som et tilfluktsted fra teatret ...», hvor da de fleste i panelet humrer anerkjennende, og det oppstår en samstemmig latter i salen, før de kommer med sine svar.

I den rivningen mellom lengselen etter fellesskapet og ensomhetens nødvendighet så finner man dramatikeren. Flere av oss, stående nesten helt nederst på mässan utenfor et provisorisk prosceniet, og under en svær plakat hengende fra taket der det står «Nordic + Baltic DRAMA».

Her finner man stykker, som gis ut, er til salgs, kataloger, og introduksjoner til dramatikere fra de nordiske landene. Det er også kontinuerlig aktivitet på dramascenen, alltid en samtale som pågår, man kan sjekke inn og sjekke ut når man behøver en pause. For man trenger pauser i løpet av programmet, en pauseprat, en pausepølse, pausepils, en pust i speakers lounge, litt skriving, soving, luft eller rett og slett en dusj.

Ofte føler jeg meg som en «broken record», som pøser på med de samme setningene brukt i søknader og som jeg har uttalt i samtaler utallige ganger tidligere. Man blir litt lei av seg selv og sitt eget stoff og det tror jeg er et tegn på at vi trenger å se mer utover.

. . .

Bokmässan befinner seg inne i en stor hall, tilkoblet Gothia towers. Lokalet er enormt, og det strømmer til av mennesker hit. Inne på messe-området står det oppstilt massevis av stands, som har store skilt og logoer prydende over seg. Mens jeg beveger meg bortover, navigerer forbi den vedvarende massen mennesker, så passerer jeg også de ulike forlagenes arrangement. Det er forfattere i samtale med en moderator, foran et knippe tilskuere – rett ved siden av midtgangen. Den generelle støyen som skapes av så mange mennesker, er konstant og omsider trykkende. Jeg passerer flere slike samtaler, flere ganger om dagen, og tar meg selv i å bli imponert over evnen deres til å holde konsentrasjonen i samtalen.

Det slår meg også at det er så mye ulikt – en forfatter står alene på et podium og forsøker å skape interesse for sin barnebok, forpliktende henvendt mot den forbipasserende massen mennesker. Lenger bort i samme midtgang havner jeg innpå et område for forskning, og senere religion og vitenskap, videre bortover igjen – ytringsfrihet. Og for alle de ulike standsene, så står det mennesker som tenker at det de driver med er det viktigste som finnes.

Men, la oss gå tilbake til dramascenen.

Her foregår det en samtale mellom forfatteren og oversetteren Balsam Karam og den palestinske poeten og dramatikeren Dalia Taha. I fjor vår mottok Taha Solidaritetsstipendet fra Dramatikerforbundet. Taha er født i Berlin, men vokst opp på Vestbredden.

Dalia blir spurt hva som inspirerte formen i stykket hennes, at det er karakterer som befinner seg innestengt i et hus. Den palestinske dramatikeren forteller hvordan studentene på Vestbredden ser rett inn i muren, fra vinduene inne i universitetet. At selv inne på et universitet, imens man tar utdanningen som er ment å åpne verden for en, så er den stadige påminnelsen om å være innestengt der, tilstede.

Jeg husker at takketalen Taha hadde skrevet til Dramatikerforbundet ble lest opp under årsmøtet i april. Den gjorde så sterkt inntrykk på meg. Der siterer hun Poet Yusuf Al-Qedra som skriver fra bombingen i Gaza: «The truth takes a long time to cover short distances; the lie moves on its own, but the truth only advances with our feet.»

Det ligger noe viktig der, og i resten av talen hennes. Det unnslipper meg hver gang og så snart jeg føler jeg får øye på det. Om menneskene som vitnesbyrd for sannheten. Om hvem vi mennesker er for hverandre, og hva språket betyr når alt annet er tatt i fra en.

. . .

Jeg forsover meg til frokost de siste dagene. Jeg går ned til dramascenen. Det er forfriskende. Jeg vandrer litt, inn og ut av samtaler. Stopper litt. Kjøper en bok jeg liker omslaget på, en svensk roman. Noe til samboeren min. Jeg går tilbake til dramascenen. Har hamstret dramatikk, brukt altfor mye penger.

Bøker er noe vi blir kjent med – et møte som oppstår – i ensomhet. De som skriver bøkene kan ikke forklare boken sin på noen annen måte, eller så hadde de ikke skrevet den. Når både det å lese og å skrive forutsetter ensomheten, så innehar den jo og i seg den rake motsetningen, i ønsket om å komme nærmere. Det er trangen til å nærme seg det som ikke går an å si til et annet menneske, men som vi stadig opplever i relasjonene vi har til hverandre, og til oss selv.

Det er i det hele ekstremt oppløftende å være tilstede under denne begivenheten. Bokmässan tiltrekker seg store navn, men det er den konstante nysgjerrigheten som bor i dramatikere, kritikere, oversettere og dramaturgene som tiltrekker meg mest. Hvordan man blir sittende å prate med personen ved siden av etter en panelsamtale, over lunsjen og utpå kveldingen, hvor idéene både strekker seg utover, under og dypt inn imot både det fjerne og nære livet.

Det som oppleves spesielt er disse møtestedene, fordi de bærer med seg muligheten for samhold, utveksling, meningsbryting, speiling og nye innsikter. Det er nye måter å se oss selv på, gjennom andre. Dette møtet med bokmässan er jeg veldig takknemlig for å ha fått.