Kari Saanum
Født 1959, bor i Oslo

Kari Saanum

Hva holder du på med nå?

 

Jeg jobber hele tiden og gjør alltid mange ting samtidig. I det siste har jeg gjort mye i forbindelse med forestillingen ”Hun er ond!” som jeg har skrevet manus til og som jeg produserer. “Hun er ond!” handler om fellesskap og utenforskap og barn som slår. Jeg samarbeider med koreograf Karen Mikalsen, en musiker, og et kompani av fem improdansere. Vi tar sikte på premiere i november.

Ellers arbeider Liv Aakvik og jeg med å sikre Generator et videre liv i 2011, etter at Kulturrådet ikke lenger har midler til å støtte verkstedsvirksomheten. Stadig flere forfattere og scenekunstnere kommer til oss med prosjekter de ønsker å prøve ut i Generator. Så vi har bestemt oss for at vi ikke legger ned før vi må.

 

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

 

Kaotisk! Jeg fikk et litt brått innfall om å gjøre fullstendig om på hjemmekontoret, og kommer til å dra på ferie fra noe som ser ut som et flyttelass. Ute er det også rotete. Vanligvis kan jeg sette meg på verandaen og se ut i alt det grønne og høre på fuglene, men i år er utsikten gravemaskiner, lastebiler, heisekraner og slagbor som jobber tolv timer i døgnet med å lage en ny skole. I dag har vi i tillegg fått selskap av en mann med kantklipper. Jeg prøver å fortrenge bråket ved å lytte aktivt til støyen som musikk. Når barna mine samtidig spiller gitar og hører på musikk, går det faktisk an.

 

Din største kunstopplevelse?

 

Jeg har sett mye god scenekunst mens jeg studerte i Tyskland. Men ingenting slår studentoppsetningen jeg så på KhiO av den ellers høyst forglemmelige operaen “De lystige koner fra Windsor” i 2005. Etter noen minutter skjønte jeg at jeg var vitne til noe stort, og tekstet til Therese Bjørneboe for å høre om det var OK at jeg anmeldte forestillingen. Som var iscenesatt av den da ukjente kunstnerduoen Vegard Vinge/Ida Müller. I anmeldelsen i Shakespearetidsskriftet sa jeg at norsk teater måtte kjenne sin besøkelsestid og gi Vegard Vinge arbeidsmuligheter før noen andre kom og tok ham. Vel. Nå drar de, og det er et tap for norsk kulturliv. Samtidig er det også naturlig at kunstnere av deres format jobber under større forhold enn det vi har her. Men det norske kulturlandskapet blir utvilsomt både kjedeligere og fattigere uten dem, og jeg kommer til å savne både dem og det de lager.

 

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

 

Jeg er halvt dansk, og har alltid likt det danske språkets sarkasmer, vidd og påfunn. En dansk venninne lærte meg hva det vil si å være ”langt fremme i skoene”. Det er egentlig uoversettelig, men betyr sånn ca å være driftig, dyktig, uredd og fremsynt. Jeg liker folk som er langt fremme i skoene.

 

Hvilket medlem går pinnen til?

Jeg er spent på å høre hva Per Schreiner finner på i høst.