De fire første og de to siste
Gunnar Germundson er inne i sin siste periode som forbundsleder. Dramatiker.no har sendt ham noen spørsmål til besvarelse. Vi ønsker samtidig alle våre lesere en GOD SOMMER!
Hvordan er det å lede Dramatikerforbundet, til å begynne med, og nå etter fire år?
Forbundet må ha en leder og du har fått jobben. Du har aldri hatt et lignende verv før, men du vet godt hvordan det ser ut på papiret. Du er glad for at du har fått sjansen til å bidra. Du vet at uansett hva du har av evner og kunnskap, så er tilliten du har fått ikke mye verdt hvis du ikke også har lyst til å bruke den.
Og lyst hadde jeg, og det har jeg fortsatt, fordi vervet er et av de mest spennende i norsk kunstnerliv. Det er så fantastisk variert, med så mange arenaer å delta på, og så mange ulike måter å kunne utvise lederskap på. Ingen andre kunstnerforbund har en så bred saksportefølje, og du skal lete lenge etter en mer ressurssterk medlemsmasse. Og så hjelper det selvfølgelig på motivasjonen at forbundet virker, at så mange har gjort en god jobb før deg, og at det du gjør er hjelp til selvhjelp for deg selv som dramatiker.
Det er noe annet å lede et styre enn det å være leder i offentligheten – på representasjon, på fagpolitiske møter, forhandlinger, i paneler, som vert, etc. Likevel er det en fellesnevner: Vær god på å gjøre andre gode. Det at forbundet må være på så mange steder samtidig gjør det vesentlig å legge til rette for at styret og utvalg og andre tillitsvalgte og administrasjon utnyttes på beste måte. I tillegg til det å bygge gode relasjoner med viktige andre utenfor forbundet selvfølgelig. Vi trenger brede eierskap til våre saker for å få dem igjennom.
Å bli god på å gjøre andre gode er en morsom utfordring. Til å begynne med gjelder det å bruke tid på å få oversikt over alle aktører og saksområder. Det er den største forskjellen på da og nå. Ting tar kortere tid fordi jeg vet mer. Ellers så skjer jo ikke endringer raskt på våre felt og prosessene er lange, det tok for eksempel fem år fra idé til etablering av Dramatikkens hus. Sånn sett er jobben forutsigbar år for år, du vet at ting tar tid, og at du vanligvis får god anledning til å sette deg inn i en sak.
Alle må finne sin stil, sin form i et verv som forbundsleder, hva er din?
Jeg har vel ingen bestemt ledelsesfilosofi utover det at jeg mener hovedjobben min er å gjøre andre gode. Men jeg så en gang en tredeling av ordet ledelse som har inspirert meg: LE-DEL-SE. Tredelingen var forklart omtrent slik:
- Du skal LE og bidra til latter – for at de rundt deg skal inspireres og synes det er gøy må du også ha det gøy
- Du må DELe ved å delegere – for å tjene organisasjonen og for selv å overleve jobben.
- Du må SE folkene rundt deg og hva organisasjonen trenger – for å ta de rette valgene.
Dette er gode råd som er lette å huske. Hva slags stil jeg har i forsøket på å følge disse rådene skal ikke jeg ha sagt noe om. Men det er lettest å by på seg selv på hjemmebane. Det er mye latter i administrasjonen og på styremøtene.
Hva håper du skal være gjort før du gir deg?
Det er mange små og store saker som det er vanskelig å forutsi status på om to år. Men et stort prosjekt som bør være oppe å stå i løpet av et år er en digital manusbank. Den skal serve potensielle brukere/kjøpere av våre manus på alle våre arenaer og vil baseres på en abonnementsordning. For å få lese må du altså registrere deg og betale en liten avgift. Finnene og svenskene har prøvd dette noen år med gode erfaringer. Programvaren er utprøvd og selve banken er ikke vanskelig å lage. Det som vil ta tid er å fylle den opp. Det vil være den enkelte dramatiker som bestemmer sitt innhold eller innskudd i banken. For brukerne skal det være mulig å søke med utgangspunkt i mange slags behov – som sjanger, målgruppe, tema, antall roller, etc.
Jeg håper også at det om to år vil være mulig å ta en bachelor i Norge i dramatisk skrivekunst for scene. Styret har prioritert saken. Det har skjedd mye de siste månedene og vi er nærmere en løsning enn vi turte å håpe på i vinter.
Ellers vil jeg prioritere å fortsette å ”trimme” organisasjonen slik at det blir lettest mulig å ta over for den som kommer etter meg.
Hva gjør du om to år?
Å være forbundsleder blir en livsstil selv om det bare er en halv stilling, og jeg kommer sikkert til å få kraftige abstinenser. E-postmengden vil bli drastisk redusert, ingen vil lenger ringe for å spørre hva jeg mener om noe som helst, ingen vil lenger ønske min tilstedeværelse på utallige arrangementer og møter, og jeg vil ikke lenger tenke forbundsstrategi når jeg våkner om morgenen (håper jeg). Mens jeg før ryddet hjemme for å utsette diktningen bruker jeg nå forbundslederarbeidet som skrivevegringsunnskyldning. Om to år vil det forhåpentligvis igjen bli ryddig hjemme hos meg.
Jeg har skrevet dramatikk hele tiden mens jeg har hatt ledervervet, men det har gått mye langsommere enn det gjorde før. Det er særlig roen og ledig hjernebark til fordypning som har måttet vike. Jeg har derfor kun skrevet på prosjekter som var i gang da jeg fikk vervet. Om to år vil jeg igjen bruke tid på å finne nye. Som forbundsleder får man etter hvert god innsikt i hvordan tekster finner veien til scenen eller lerretet. Det gjør det ikke noe lettere å skrive godt, men jeg har fått meg et nettverk som jeg håper å få glede av.
Etter hvert vil jeg se etter nye verv og oppgaver relatert til dramatikeryrket. Jeg er ikke bygget for å skrive på heltid, til det bruker jeg for lang tid på å tømme de historiene jeg har lyst til å fortelle. Hva slags verv og oppgaver vet jeg ikke. Jeg trives godt som dramaturg og manuskonsulent, jeg har også stor glede av å undervise. Det at jeg etter hvert kan både økonomi og kunst og kulturpolitikk og kulturbyråkrati gjør det fristende å søke lederstillinger. Med en overhengende fare for å måtte være dramatiker på nattestid.