Smertefylt portrett av modell for dramatikkens mest berømte kvinnerolle

Det er nesten 10 år siden Inger-Margrethe Lunde kom på sporet av Laura Kieler, modellen til Nora i Et dukkehjem. Lundes utgangspunkt var å forske på tidligere tiders kvinnelige dramatikere. Hun la alle andre til side da hun fikk innsyn i Kielers dramatiske skjebne, preget både av Henrik Ibsens bruk av henne som modell, og den store dikterens skyldighet til henne.

 

 

Av Mette Hofsødegård

 

Nå foreligger Lundes biografi om Laura Kieler: Mitt navn er ikke Nora (Arneberg forlag). Underveis i dette omfattende arbeidet har Lunde skrevet skuespillet Gi meg navnet mitt tilbake (2006).

- For meg var det interessant å finne ut mer om kvinnelige dramatikere. Jeg ønsket å se om det på et vis kunne gi oss som kvinnelige dramatikere mer ryggrad. På 90-tallet og begynnelsen av dette tiåret, var det mye diskusjon om dette. Vi kvinner som skrev dramatikk fikk ofte høre at vi ikke skrev bra nok, forteller Lunde om sitt utgangspunkt.

 

Vågal

På veien møtte hun altså Laura Kieler, norskfødt forfatter (1849 – 1932), gift og bosatt i Danmark. Kieler har også skrevet skuespill, blant annet Mænd af ære (1890), men Lunde møtte henne gjennom en annen utgivelse.

- 18 år gammel skrev Laura Kieler Brands døtre. Det var et tilsvar til Ibsens Brand som hun selv kalte et trøsteskrift. Det er en stor bok, ikke den beste hun har skrevet, men den mest vågale. Hun går rett inn i det spenningsfeltet som hadde oppstått etter Brand-utgivelsen, sier Lunde.

Boken var årsaken til at Ibsen og Laura ble kjent.

 

Brands døtre er i dag en nesten glemt bok. Lunde regner med at hun er en av ytterst få i Norge i dag som har lest den fra perm til perm. Det ble en stor oppdagelse at den samme modige kvinnen var rollemodell for Ibsens Nora.

 

Nytt materiale

I 1997 fant en dansk student, Vibeke Descours Hansen, et omfattende materiale, brev og erindringer, som gav ny og verdifull kunnskap om Kieler, og forholdet mellom Ibsen og den unge forfatterinnen. Det nye materialet er bidrag til den biografien som foreligger. Men en vesentlig del av boken handler også om den skjebne Laura Kieler har fått gjennom litteraturhistoriens behandling av Et dukkehjem og Ibsen. Lunde beskriver hvordan en tvilsom offentlig oppfatning av Kieler begynte å danne seg som en skygge av Nora allerede tre dager etter premieren på stykket i København i 1879, i form av et anonymt korrespondentbrev. Dette har heftet ved henne som person og hennes eget forfatterskap, og man finner gjenklang av det så sent som i Ivo de Figueiredos Ibsen-biografi. Lunde beskriver blant annet Kielers kamp for å bli sett som den hun virkelig var, som menneske og kunstner, og ikke Ibsens ”lerkefugl”. 

 

Aktualitet

Lundes biografi har ikke bare relevans som kulturhistorie. Den handler om spenninger som har aktualitet.

- Det er hardt å være dramatiker i Norge og arbeidet med historien om  Laura har vært trøstefull. Mye av det som hun opplevde og som hun kjempet mot, er det flere som har kjent på kroppen.

- Hva tenker du spesielt på?

- Jeg tenker på at kritikken av henne gikk på person og ikke mot de verk som hun skapte. Også når hun ytret seg. Det er en generell opplevelse jeg har, at dette også gjelder kvinner i dag. Jeg har i hvert fall opplevd dette for min egen del. Det har vært en tendens.

- Hva kommer det av?

- Dette har jo både med tradisjon og kultur å gjøre, det er ikke mer enn 150 år siden kvinnefrigjøringen startet, sier Lunde. Sånn sett har Laura Kieler vært en inspirasjonskilde. Hun gav seg aldri.

 

Nybrottsarbeid

- Er Laura Kieler interessant som dikter?

- Det er ikke stor litteratur rent litterært sett, men det er noe inderlig, levende, engasjert, fargerikt og tidstypisk i måten hun skriver på. Hun vil fortelle noe, og tar i bruk eget liv.

 

Lunde er ikke den eneste som i løpet av de siste årene har tatt tak i Laura Kielers historie. Det er skrevet to skuespill i tillegg til Lundes, og alle er basert på mye av det samme materialet. Med biografien har Lunde gått videre. Mye har vært krevende nybrottsarbeid.

 

- Bunner dette arbeidet ditt i et feministisk engasjement?

- I grunnen gjør det det. Jeg har forstått mer om kvinnekamp og nødvendigheten av kvinnefrigjøring gjennom denne historien enn jeg noen gang tidligere har gjort.

 

Oppgjør

- Hvem har du skrevet for?

- Alle som er interessert i både Nora og Laura. Tittelen peker jo mot alle som kalte Laura for Nora, og det var ikke bra for henne, kommenterer Lunde.

I dette ligger et lite oppgjør, ikke bare med litteraturhistoriens behandling av Et dukkehjem, og forholdet mellom Laura Kieler og Ibsen, men også mot Ibsen selv.

- Jeg er glad i Ibsen, men man kan likevel se kritisk på hans liv og at også den mannen hadde mørke sider.

 

Ibsens innrømmelse

Lunde skriver både om det problematiske i at Ibsen ikke bidro til å fortelle sannheten om den virkelige personen Laura, men også om hva han som dikter hadde fått i møtet med henne. Hele bildet brettes ut i Ibsens siste skuespill, Når vi døde vågner, slik Kieler oppfattet det. I skuespillet fortelles historien om den aldrende billedhuggerens skyldighet til sin rollemodell til verket Oppstandelsens dag, som gjorde ham verdensberømt. Det var Et dukkehjem som gjorde Ibsen verdensberømt, og Laura spilte den skjebnesvangre rollen som modell. ”Det var så langt Ibsen kunne komme en innrømmelse overfor Laura”, skriver Lunde.

 

I denne historien ligger et spenningsfelt av generell interesse for dramatikere, mener Lunde. – Den belyser dette med bruk av modell på en kritisk måte. Min personlige erfaring er jo at jeg gjør ikke annet enn å skrive etter modell. Jeg tror denne delen av boken kan gi grunnlag for diskusjon blant dramatikere, sier Lunde.

 

Stemplet

- Det er mange sterke og framstående kvinner innenfor nordisk språk ved akademia. Hvorfor har ingen av disse grepet tak i dette ladede stoffet før?

- Det finnes to hovedoppgaver fra 1979og 1982, men lite ut over det. Jeg tror jo det bunner i nettopp det at Laura Kieler har båret dette stemplet som en tvilsom dame, for ingen vil vel egentlig forske på en kvinne som lyver. Man har tatt med seg Nora-bildet av en presset kvinne som tok opp hemmelige lån.

 

Handlende

I boken reflekterer Lunde over betydningen av den skikkelse Ibsen har gitt kvinnefrigjøringen gjennom Nora.

- Hadde Ibsen latt seg inspirere enda mer av  Laura, hadde kvinnefrigjøringen kanskje kommet lenger. Nora har hatt en voldsom innflytelse, men hun gikk jo bare ut i stummende mørke. Hun tok antagelig livet sitt, eller ble prostituert. Det er slik vi har tenkt. Laura derimot, hun kom seg ut av aslyet, hvor hun ble sperret inne. Hun krevde sin rett hos barna, selv om hun måtte flytte tilbake til mannen sin. Og så skrev hun et tyvetalls bøker og hundrevis av artikler.

- Det paradoksale, poengterer Lunde, var jo at når kritikerne gikk løs på Lauras meninger og forfatterskap, brukte de Nora som det verst tenkelige stempelet.

- Det er det med Nora, jeg synes Ibsen fordummet henne. Kvinnen altså. Det fikk jeg bekreftelse på da jeg oppdaget Laura. Jeg har vært lei meg for at jeg ikke tidligere oppdaget henne og den virkelige historien bak Nora, avslutter Inger-Margrethe Lunde.