Forventninger om mangfold og frirom i Dramatikkens Hus
Vintermønstringen til scenetekstforumet Generator på Det Åpne Teater var en solid manifestasjon av verkstedet som metode. Både i kommentarene til visningene og i pausene, var forventningene til Dramatikkens Hus et sentralt samtaletema. Et ønske om en romslig forståelse av hva scenetekst er og kan være, ble tydelig uttalt.
av Rune Kippersund
Et ufrisert mangfold viste seg i alle fall å være et kjennetegn ved Generators egne visninger av ”verk i prosess”, og langt fra utelukkende eksperimentelt teater i ordets mest innsnevrende betydning. Kjernen i arbeidsmetoden er å bringe sammen dramatiker, regissør og skuespillere, for at scenetekst skal kunne prøves ut i rommet. På bakgrunn av opp til tre dagers prøvetid ble det vist mindre tekstutdrag fra 8 stykker. De fleste stykkene hadde også vært bearbeidet gjennom tidligere lukkede Generator-verksteder. Til våren eller sommeren blir det bok av alle de 8 stykkene rikt illustrert med fotografier fra visningen.
Tillit
Når en slik arbeidsmetode brukes, er tillit en kjerneverdi for at det skal fungere. Det understreket blant annet regissør Katinka Rydin Berge. Hun var regissør for Hundedagane, skrevet av Angela Hagen. Gjennom verkstedarbeidet i regi av Generator fikk Hagen for første gang prøve ut en scenetekst i rommet. Hun fortalte at det tidvis kunne oppleves som fullstendig å miste sin egen tekst, samtidig som hun var glad for generøsiteten til regissør og skuespillere når det gjaldt å ta imot og by på ideer. – Det er avgjørende at dramatikeren får tillit til at regissør og skuespillere virkelig vil strekke seg etter det dramatikeren har ønsket å uttrykke, sa Berge.
Uten personer
Kari Saanum valgte derimot bort både regissør og skuespillere og viste fram en del av Smaken av kjærlighet som rent lydverk. Det er blitt utviklet i samarbeid med musiker og billedkunstner Lars Myrvoll. I arbeidet med denne teksten hadde Saanum en opplevelse av at skuespillere ville stå i veien for det rommet hun ønsket å lage. Også Ingeborg Eliassen så det som vanskelig å arbeide med abstrakte begreper – savn og fellesskap – med skuespillere som umiddelbart blir til konkrete personligheter med en historie. I visningen av hennes Savnet fellesskap hadde regissør Cecilie Mosli brukt sine fem skuespillere til å lage koreograferte mønstre, og skuespillerne hadde selv fått velge biter av teksten til framføring. Kari Bunæs viste fram deler av to monologer under tittelen Alvorlig talt, som hun selv har hatt regi på. Hun sa at hennes utfordring i det videre arbeidet er å gjøre en klarere sortering på hvilke tekstelementer som egner seg best mellom to permer, og hva som lever best på en scene.
Grep
Flere av dramatikerne fortalte om hvordan verkstedene har fått fram helt nye sider ved tekstene og åpnet dem opp for dramatikeren selv. Liv Aakvik hadde valgt å slepe en femten år gammel tekst til ”bøddelen”, nemlig Kaptein Miki i transit. Da regissør Stephen Hutton slo fast at teksten i alle fall delvis kunne spilles som Commedia dell´ Arte, viste det seg hvor liv laga teksten var. Hutton uttrykte tillitsforholdet mellom dramatiker og regissør slik: Regissøren skal elske stykket ”into existence”. Einar Schwenke opplevde at regissør Yngve Sundvor introduserte noen bastante krav om rammebetingelsene for teksten Himmelriket. En families innestengthet ble konkretisert til å være en flyktningefamilie innelukket i en container. Da dreide og forsterket stykket seg på forbløffende vis. Schwenke skrev gjennom stykket en gang til, og hadde selv regi på den siste visningen.
Språk
Erling Kittelsen har arbeidet med På himmelen i flere verkstedsettinger, selv om dette er en tekst som ble gitt ut for snart 10 år siden, og som flere ganger er framført profesjonelt i Midt-Østen. Dagens kyndige samtaleveileder Halldis Hoaas kommenterte visningen som et av flere eksempler på at det er mulig å åpne opp Kittelsens språk gjennom den sceniske utforskningen, heller enn å forvanske det – som det også finnes eksempler på. Regissør Line Rosvoll hadde latt Kittelsen arbeide direkte med skuespillerne som del av prøvene. Helt annerledes, men også veldig språklig insisterende, var maratondagens siste visning, barneforestillingen Pruggelfantutten. Lene Westerås hadde fått Piotr Cholodzinksi til å regissere. De to hadde lett funnet fram til en felles grunntone i den språklige leken i manus.
Fleksibilitet
Hva så med Dramatikkens Hus og dramatikernes forventninger når det gjelder muligheter for å styrke arbeidet med scenetekst? Debatten har skutt fart etter at Scenekunst.no offentliggjorde et notat som styret i Det Åpne Teater har presentert for Kulturdepartementet. Notatet er ledd i å sikre en planmessig forankring for statens budsjettbevilgning. Under Generators vintermønstring kom det fram noen motforestillinger. Tale Næss presenterte hvordan man i Midt-Norge under navnet Propellen arbeider med scenetekstutvikling etter en løst sammensatt nettverksmodell. Hun mente det var viktig å ha høye krav til fleksibilitet i et Dramatikkens Hus, for å unngå lang vei fra ide til beslutning. Hun trakk også fram at man i Propellen-samarbeidet ønsker å tenke rundt arbeidet, man er ikke redd for å integrere en teoretisk tilnærming i den mer praktiske utforskningen.
Verkstedtilhengere
Fra flere hold ble det insistert på at Dramatikkens Hus må holde seg med en så vid som mulig definisjon av hva dramatikk er eller kan være. – Terskelen må være så lav at man komme til huset og komme i en prosess også før ideene er ferdig tenkt, understreket Katinka Rydin Berge. – Samtidig skal huset være attraktivt for de store navnene som er godt etablert både i Norge og utenlands, sa hun.
En samstemmig forsamling løftet fram verkstedet som en arbeidsform som må ha gode betingelser under Dramatikkens Hus, og at Det Åpne Teaters kvaliteter som prøve- og spillested må utnyttes. En særlig utfordring får Dramatikkens Hus i å være et senter for dramatikk for hele landet.
Framfor alt viste mønstringen at det er mange positive forventninger til Dramatikkens Hus. Det ble påpekt at notatet som foreligger om organiseringen av huset, forteller lite om innholdet i og innretningen av arbeidsmåten på huset. Praksis vil avhenge av enkeltpersoner, organisasjonskultur og hvordan samspillet mellom Dramatikkens Hus og omgivelsene utvikler seg.
Følg linken til videosekvenser om noen av dramatikerne og stykkene.